Fremtidens helse

Et behov for redesign av hvordan vi leverer, praktiserer og tenker på helsetjenester, har dukket opp over hele Norden. 

Antall ansatte i helsetjenesten er om lag tredoblet fra 1970 til i dag. Norge er allerede det OECD-landet med høyest andel av arbeidsstyrken ansatt i helsesektoren. Det er stor mangel på arbeidskraft, og det før de virkelig store krisene slår inn. Andelen med kreft, kroniske sykdommer og livsstilssykdommer går i været. Og når folk lever lenger, kan vi forvente en dobling av antall mennesker med demens.  

Det finnes rett og slett ikke nok leger, psykologer eller sykepleiere til å ta unna.  

Teknologi, større krav til enkeltmennesket og mer samarbeid er noen stikkord for omstillingen som må skje de neste årene.  

Samtidig ser vi at datamaskiner er i ferd med å stille mer treffsikre diagnoser enn leger på enkelte sykdommer. I fremtiden vil forskjellen bare øke. Der legene kun bruker noen få timer i uken på å holde seg oppdatert, svelger nå maskinene unna millioner av tidskriftsartikler og databaser over alle menneskets 12.000 kjente sykdommer på noen få minutter. 

Svært få av dagens helsestrategier tar inn over seg de endringene som vil komme. 

Tre prinsipper 

Abelia bygger sin politikk på tre prinsipper:  

"Brukerne tar over"

Helsevesenet mister monopolet på diagnoseverktøyene gjennom omfattende rolleinnovasjoner. Nye applikasjoner gir helt nye muligheter for at enkeltmennesket kan ta kontroll over egen helse og eget liv. Informasjonsstrømmen snur når pasienten produserer sine egne data. Helseteknologi og smarte klokker er eksempler. De neste årene forventes det eksponensiell vekst av nye tjenester og nedenfra-og-opp-dynamikk istedenfor tradisjonell og tung "big pharma". 

"Fra tungvekts-IT til lettvekts-IT"

 Offentlige helsesystemer (f.eks. journalsystemer) må åpne for samhandling med tredjepartsaktører. Det må sikres åpne standarder, innlåsing må unngås. De tunge silosystemene vil måtte vike for mer skybaserte applikasjoner basert på mobiltelefoner, apper og sensorer. Digital innovasjon skjer i økende grad utenfor de tradisjonelle it-miljøene, med fagfolk og brukere i førersetet. 

"Presisjonsmedisin"

 Helsedata fra registre, befolkningsbaserte helseundersøkelser og biobanker er et vesentlig fortrinn for helseinnovasjon. Drevet frem av ny teknologi og nye analysemetoder pågår en utvikling av persontilpasset medisinsk behandling, bl.a. basert på pasientens egen genetikk. Denne utviklingen gir nye muligheter for forskning, planlegging og folkehelsearbeid. Dette fortrinnet må utvikles ved å sørge for enkel og sikker tilgang til data til helseindustrien. 

Fire hindre må fjernes: 

Dersom norsk helsevesen skal tilpasse seg den nye virkeligheten må følgende barrierer fjernes.  

Lite fleksible innkjøpsprosesser

Bestiller er fokusert på allerede kjente løsninger til lav pris. Det gir ikke tilstrekkelig rom for innovasjon og utvikling. Mange IT-relaterte tjenester i helsesektoren trenger ikke utføres i offentlig regi. Det trengs nytenkning og økt bruk av innovative innkjøp i helsesektoren. 

Skepsis til "de andre"

 Helseindustrien er fortsatt ikke sett på som en relevant samarbeidspartner verken fra offentlige helseaktører eller forskningsaktører. Det satses mye på helseforskning, men lite på kommersialisering og nye tjenester. Gode fasiliteter for utprøving av ny teknologi er nødvendig.  

Utdaterte særløsninger

 Helsesektoren i Norge er låst inne i et mangfold av utdaterte særløsninger som fungerer dårlig sammen og har lav brukervennlighet. Myndighetenes ehelsepolitikk må oppdateres.   

Insentiver og finansieringssystemer

Vi bruker om lag 10 prosent av BNP på helsetjenester, men bare 0,3 prosent på forebyggende helsetjenester. En håret ambisjon kan være å endre dette forholdet. Hva om vi bestreber oss på en 5/5-ambisjon- det betyr at vi innen 2030 skal allokere 5 prosent av BNP til behandling og 5 prosent av BNP til forebygging. Dette etableres nå som en nordisk ambisjon gjennom prosjektet Nordic Health 2030.    

Forebyggende innsats gitt til enkeltpersoner kan belønnes. Vi kan muliggjøre teknologi som en plattform slik at omsorg skjer på nye måter og på andre arenaer enn bare i helse- og omsorgstjenesten, og med andre aktører enn bare helsepersonell.