Advokat i Abelia, Tore Frellumstad. Foto: Heidi Widerøe
Medlemmene kan ikke bare forsyne seg med godene og la forpliktelsene ligge. Avtalen er heller ikke et lokalmesterskap i venting, skriver advokat Tore Frellumstad.
(Innlegget var først publisert i Finansavisen.)
Ren energi-pakken ble vedtatt i EU i 2018 og 2019. Det var et viktig skritt for å fremme fornybar energi og redusere klimagassutslipp i Europa. Fremdeles har ikke Norge implementert direktivene og forordningene, og EU begynner å bli utålmodig.
Saken føyer seg inn i en rekke av handlingslammelser fra norske myndigheter. På datasikkerhetsområdet jobber Norge så sakte at det kommer nye direktiver før de gamle blir innført. Næringslivet må i verste fall forholde seg til ulike rammebetingelser i Norge og EU.
«Pacta sunt servanda» eller «avtaler skal holdes» er kjent allerede fra romerretten. Det er et grunnleggende prinsipp i avtaleretten som sier at avtaler er juridisk bindende for partene som har inngått dem. Dette prinsippet er avgjørende for at avtaler skal ha noen verdi og for at samfunn skal fungere. Når to eller flere parter har inngått en avtale, er de ansvarlige for å oppfylle sine forpliktelser i henhold til avtalen.
Regler vedtatt av EUs organer omtales som rettsakter. Som hovedregel skal alle EUs rettsakter som er relevante for EØS-avtalen implementeres i norsk rett. Dette følger av Norges forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. Avtalen trådte i kraft i 1994, og har ligget til grunn for handel med EU etter det. Den har gitt forutberegnelighet, og næringslivet har kunnet stole på at avtalen overholdes.
De to viktigste rettsaktene er forordninger og direktiver. I EU-land har forordningene direkte virkning fra det tidspunktet som er bestemt. I Norge får ikke forordninger direkte virkning, men EØS-avtalen bestemmer at den «gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden». Det skjer gjennom lov eller forskrift. Direktiver, derimot, setter mål som medlemslandene må oppfylle, men de bestemmer selv formen og midlene for gjennomføringen. Her vil det kunne være relativt lange frister avhengig av direktivets kompleksitet og omfang.
Norge kan teoretisk motsette seg nye regler. Den såkalte «reservasjonsretten» bygger på forutsetningen om at alle EFTA- og EU-land må være enige om at et nytt EU-regelverk skal innlemmes i EØS-avtalen. Bruk av retten vil imidlertid undergrave formålet med avtalen.
Når enkelte hevder at EØS-avtalen kan reforhandles for å skaffe Norge en bedre posisjon, forutsetter det en enighet mellom alle landene som er en del av EØS-avtalen. Dette er EFTA-landene Island, Norge og Liechtenstein samt EUs 27 medlemsland. Alle disse må støtte Norges syn i at ett land – Norge – skal slippe forpliktelsene som påligger de 29 øvrige landene. I tillegg må de akseptere at Norge beholder fordelene. Sannsynligheten for at EU vil akseptere en slik «plukk og miks»-løsning er marginal.
Regjeringen satte i 2022 ned et utvalg som fikk i mandat å se på erfaringer med EØS-avtalen. Utredningen konkluderte med at avtalen har gitt betydelige gevinster for Norge. En klar anbefaling var at Norge må ta et ansvar for å redusere det store etterslepet av lovgivning som har trådt i kraft i EU, men som ennå ikke er blitt en del av EØS-avtalen.
Norges tilgang på EUs indre marked kom med en pris. Så er spørsmålet om man vil betale eller forsøke å stikke av fra regningen.
