Innlegget har stått på trykk i Finansavisen.
Regjeringen fortalte om gründerrekord og gode tider i norsk næringsliv da forslaget til statsbudsjett ble lagt frem. Blant annet ble det pekt på 5.800 nyetableringer hver måned og lønnsomhetsrekord i næringslivet. Det er tall som absolutt ikke tegner hele bildet.
Norge synker på den internasjonale innovasjonsindeksen, rangerer middelmådig i Abelias omstillingsbarometer, og lavere enn våre naboland på dimensjonene som sier noe om et lands omstillingsevne – nemlig evne til å fremme innovasjon og entreprenørskap gjennom tilgang på risikokapital, private investeringer og spisskompetanse og bruk av muliggjørende teknologi.
I en slik situasjon burde gründernes rammevilkår styrkes. I stedet forteller bedriftseiere over hele Norge at de rammes av regjeringens skatteøkninger og -endringer. Det er ingen tvil om at formuesskatten på arbeidende kapital virker konkurransevridende – i norske eieres disfavør.
Slik formuesskatten er innrettet, rammes gründere som markedet tror på hardt. Mange av dem har det meste av kapitalen investert i bedriften, som i en oppstartfase ofte kan gå med underskudd. Det gir likviditetsproblemer når formuesskatt skal betales uavhengig av inntjening. Problemet forsterkes ved kapitalinnhentinger, og særlig dersom bedriften skal børsnoteres. De som ikke har råd til å betale formuesskatten, kan velge å flytte.
Problemet løses ikke med å skjerpe exitskatten. Det vil snarere svekke norsk innovasjonsevne ytterligere. Med skjerpet exitskatt vil flytting skje enda tidligere for å unngå risiko for å måtte betale exitskatt av høye verdier. Svært mange lykkes ikke med prosjektene sine, og høy verdi på utflyttingstidspunktet kan forsvinne raskt. Skatteregningen forsvinner imidlertid ikke hvis nye regler fjerner muligheten til å nedsette skatten ved verdifall eller konkurs etter utflytting.