EU er så mye mer enn et marked

Det skriver næringspolitisk direktør i Abelia, Nils-Ola Widme i Altinget.

I øvelsen 'italienske statsmenn peker fremover', har helt klart Mario Draghi med rapporten om Europas manglende konkurransekraft vunnet mest oppmerksomhet. En annen tidligere italiensk statsminister, Enrico Letta, leverte allerede i april sin analyse om fremtiden for Europas indre marked – 'Much more than a market'. Forslaget om en ny femte frihet for forskning og innovasjon er visjonær, men gjør at Letta-rapporten er minst like utfordrende som Draghi-rapporten for Norge som EØS-land. Likevel er den nesten oversett.  

Letta-rapporten føyer seg inn i en lang rekke. Tanken om et felles europeisk marked har alltid handlet om noe langt mer enn bare et marked. Ideene om at tidligere stridende makter knyttes sammen gjennom handel, er gammel. Frustrasjonen fra næringslivet og økonomer om at Europa plages av nasjonale reguleringer som hindrer utvikling av ett felles marked, er – naturlig nok – nesten akkurat like gammel.   

Helt siden Den europeiske enhetsakten effektiviserte EUs politiske prosesser i 1985, og Jaques Delors lanserte ideen om et felles indre marked innen 1992, har samme øvelse repetert seg selv: Nasjonale regler som ikke er like, hindrer handel og utvikling. Så dersom Europa skal utvikle seg, må vi regelverk-harmonisere oss frem til et felles marked for det ene etter det andre. Deretter har politiske prosesser utviklet felles standarder, som så er implementert i nasjonalstatene. Men økonomiene og politikken utvikler seg videre og nye regelforskjeller blir til nye hindre som må fjernes. En ny analyse, slik som årets Letta-rapport, peker på tiltak som endelig vil realisere det indre markedet.  

Så mye mer enn et marked; Letta-rapporten er dermed først og fremst siste ledd i en politisk/økonomisk syklus, som permanent binder Europa tettere og tettere sammen. En tredje tidligere italiensk statsminister, Mario Monti, hadde æren av å forfatte samme type rapport for noen år siden. Kanskje blir det Giorgia Meloni sin tur om noen år…  

Det nye i denne syklusen er erkjennelsen av at fire friheter kanskje ikke er nok, når det er selskapenes og nasjonenes innovasjonsevne som driver veksten. Grensefrie varetransporter holder ikke lenger. Veksten skapes nå gjennom kunnskapsdrevet verdiskaping, drevet frem av teknologi, forskning og kontinuerlig innovasjon. Det er kanskje litt fluffy når Letta-rapporten foreslår innføring av friheten til å undersøke, utforske og skape for menneskeheten, uten grenser eller begrensninger. Men at vi snakker om mer enn et marked, er klart og tydelig.  

Forslagene om hva den femte friheten skal være, og hvordan den i så fall skal gjennomføres, viser også klart og tydelig at vi her snakker om noe langt mer enn regelharmonisering i et eksisterende marked. En femte frihet et tenkt å omfatte forskning, innovasjon, data, kompetanse, kunnskap og utdanning. Mye av dette er allerede dekket av EUs politikk for det indre marked. Men at Letta mener noe med ordene mer enn et marked er tydelig. En femte frihet må gå ut over å sikre fri bevegelse av resultater av forskning og innovasjon – 'it critically entails embedding research and innovation drivers at the core of the Single Market'. Driverne av innovasjon skal bli kjernen i markedet.  

Vi ser at tanken om en femte frihet er så mye mer enn et marked. Det er mer en politisk strategi. Den oppskriften Enrico Letta gir, er en naturlig videreføring av hvordan EU har utviklet seg i flere år. Det er ikke lenger bare en regelfabrikk, som følger syklusen jeg var inne på ovenfor. EU er, eller forsøker å være, en driver av utvikling. Det er ikke tilstrekkelig å bare jevne ut rettslige forskjeller mellom territorier i det geografiske markedet. EUs femte frihet blir å gjøre driverne av utvikling til noe like sentralt som fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital. Tanken er å flytte utviklingsvirkemidler fra å være en utgiftspost på årlige budsjetter, til å bli den sentrale investeringen i Europas økonomiske utvikling.  

Dette er utfordrende for oss i Norge, både for europarettsjurister og EØS-avtaleforvaltere. Vi er vant med et EU og et EØS-samarbeid som er en regelmaskin, der direktiver og grunnleggende rettigheter former politikken og formes av politikken. Vi er vant til at de fire frihetene gjelder fullt ut for norske borgere og i norsk økonomi, gjennom rettslige prinsipper i EØS-avtalen og norsk lov. Vi er vant til at Norge ikke kan stemme på politikken, men at vi kan påvirke EU gjennom å delta i tekniske komiteer.  Allerede i dag sliter Norge med å henge med i EUs innovasjonssatsninger. Vi er med i Horisont Europa, og bedriftene og forskningsinstituttene våre lykkes veldig godt i konkurransen om finansiering av gode prosjekter. Men det er flere deler av EUs innovasjonsprogrammer og partnerskap vi står på utsiden av. Og der vi er med, har det hittil ofte vært med litt for halvhjertet politisk og finansiell innsats.  

Utfordringen for Norge er at vårt samarbeid med Europa forutsetter at EU fortsatt bare er et marked. Europa er ikke det, EU er mer og mer en politisk union som utvikler politikk for å nå geopolitiske mål. Kjernen i den strategien er å øke innovasjonsevnen gjennom å investere i ny kunnskap. Letta-rapporten er derfor et like stort varsko for Norge som Draghi-rapporten.