Hva om EU lykkes? Hadde Norge vært en bedrift, ville styret lagt ny strategi

Innlegget har vært publisert hos Altinget.

Tenk deg at du leder en bedrift, som er totalt avhengig av en kunde. Samarbeidet med kunden har gått godt i mange år, og din bedrift har høye overskudd og ansatte med god lønn. En dag forteller kunden at de har endret strategi og skal gradvis slutte å kjøpe produktet ditt. Om 15 år regner de med å kjøpe en liten brøkdel av dagens volum. «No hard feelings, takk for godt samarbeid i tykt og tynt, men det er dit vi skal, og jo før jo heller,» sier de.

Hva gjør du? Tenker du at det går over? Tenker du at de sikkert ikke mente alvor? Investerer du i økt produksjon?

Dette er Norges forhold til EU, bare på en litt annen måte. Norge selger det aller meste av vår olje og gass til EU. I februar kom EUs plan for utslippskutt før 2040. Som figuren viser; innen 2040 har de tenkt å slutte å kjøpe olje og gass, også fra Norge. Ja, ikke helt, men nesten.

Norges politiske respons er taushet. Her går diskusjonen som før. Noen vil lete etter mer, andre vil lete mindre. Noen vil bygge ned fort, mens andre vil la det skje av seg selv.  

Kollektiv fornektelse?

Ingen synes å ta EUs beskjed på alvor. Kanskje er det en kollektiv fornektelse. De som liker EU, pleier også å like olje og industri. De mest klimaopptatte på venstresiden liker ikke EU, «den kapitalistiske høyborgen». Klimafornekterne fornekter stort sett også EU. De av oss som sverger til en EU-positiv miljøagenda, er nok bare for få og rare.

Hadde Norge vært en bedrift, ville styret lagt ny strategi. De ville laget en plan for enten å legge ned selskapet, eller for å utvikle nye markedsmuligheter. Det første alternativet er heldigvis ikke et alternativ for Norge, men hva skjer med det andre? 

Joda, vil regjeringen svare; Vi har både havvindstrategi, diverse industrisatsninger og vi jobber til og med på et veikart for teknologinæringslivet. Dessuten øker vi bevilgningene til kommunene og til helsevesenet, og sikrer at offentlig sektor kan ta seg av mesteparten av den arbeidskraften som blir til overs, hvis EU skulle vise seg å virkelig mene alvor. Og vi har hatt skatteincentiver til oljeleting og utvikling av nye felt så lenge at vi bare er nødt til å håpe at EU – som nå – trenger all den gassen vi kan selge. Dette gir jo høye inntekter til landet og godt betalte arbeidsplasser i både oljeutvinning og tilknyttet industri. Tonen er fortsatt at vi tror at verden kommer til å trenge olje i flere tiår ennå. 

Ikke energi som driver verdiskapningen

Paradokset i situasjonen er at det virker som om vi i Norge tror at verden ikke har endret seg fundamentalt de siste 15 årene, med finanskrise, gjeldskriser og pandemi. I dag er det ikke lenger energi som driver verdiskapingen, men teknologi.

I 2008 var Exxon verdens mest verdifulle selskap. I dag er de på 14. plass. Microsoft og de store IT- gigantene har ikke bare tatt plassen til olje og industri på rangstigen. De største selskapene er også rundt ti ganger mer verdt, enn de største var i 2008. I 2010 var Statoil Skandinavias desidert største selskap, foran et rederi og en bilfabrikk. Legemiddelselskapet Novo Nordisk er i dag Skandinavias største selskap og er ca. 7 ganger mer verdt enn Equinor. Lærdommen er at ny teknologi skaper nye giganter, mens oljekundene sier at den bransjen skal de ut av. 

EU er verdens mest avanserte politiske makt

Det er på tide å ta EU på alvor. De lykkes ofte ikke helt. Og de bruker ofte lengre tid på å nå målene sine enn de planlegger. Men realiteten er at der USA er jordklodens fremste kilde til innovasjon og næringsutvikling, er EU verdens mest avanserte politiske makt.

De kommer til å lykkes. Norge har ca. 15 år på å finne på noe som er like lønnsomt som å produsere olje og gass. De nye bedriftene må ikke bare være grønne. De må også være utrolig lønnsomme, hvis ikke Norge skal falle langt vekk fra listen over «ett av verdens aller rikeste land».

Det aller første vi må gjøre, er å lokke de aller smarteste menneskene hit. Ikke jage dem vekk.