Øystein Søreide. Foto: Ilja C. Hendel
Gullpensjonen. Slik har AFP-ordningen blitt omtalt og beskrevet. Det urettferdig at en så lukrativ pensjonsordning er tilgjengelig bare for et mindretall av arbeidstakerne, skriver Øystein Søreide.
Avtalefestet pensjon (AFP) ble opprinnelig innført i 1989 som en førtidspensjonsordning for utslitte arbeidstakere i privat sektor. AFP-ordningen bygger på et trepartssamarbeid mellom arbeidsgiverorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner og staten. Staten dekker 1/3 av utgiftene til AFP, mens bedriftene dekker 2/3. AFP er enkelt sagt arbeidslivets pensjonsordning for dem som står i arbeid til de har fylt 62 år eller lenger, under forutsetning av at gitte vilkår er oppfylt.
I 2011 ble AFP lagt om til en livsvarig tilleggspensjon som man kan ta ut selv om man fortsetter å jobbe. Det var et vesentlig insentiv fra datidens politiske ledelse, med Jens Stoltenberg i spissen, for å få arbeidstakere til å stå lengre i arbeid, og for å få politisk oppslutning om modernisert folketrygd. Endringene i folketrygden, gjennomført samme år, innebar at vi alle må jobbe lengre for å få samme pensjon som før. Den nye AFP-ordningen skulle være premien og understøtte den norske modellen, det vil si et organisert arbeidsliv. Et organisert arbeidsliv som sikrer fordeling av verdiskaping. Noen håpet på en flom av innmeldinger, men effekten uteble.
Hva består urettferdigheten i? Realiteten er at det kun er om lag 30 prosent av de som på et eller annet tidspunkt jobber i tariffbundne bedrifter som kan ta ut AFP. Det er fordi kun 30 prosent oppfyller vilkårene som blant annet innebærer at man må jobbe sju av de siste ni årene i en tariffbundet bedrift før fylte 62 år. Ordningen tærer på det organiserte arbeidslivet, stikk i strid med intensjonen fra 2011. Mange virksomheter ser på AFP som et hinder for å organisere seg i en arbeidsgiverorganisasjon. Disse bedriftene er ikke mot tariffavtaler, men de ønsker ikke en dyr AFP-ordning som få av deres ansatte kommer til å benytte seg av. De lavtlønnede ansatte i service- og tjenestenæringene og deres arbeidsgivere er i særdeleshet de store taperne fordi de færreste jobber i bedriftene til de blir 62 år.
Så hvorfor skjer det ingenting? Hvordan kan LO, som er så opptatt av lavtlønnede, akseptere at de dårligst lønnede også er de som trekker det korteste strået i pensjonskampen? Hvordan kan fagforeningene i privat sektor akseptere at dette misforholdet utspiller seg blant egne medlemmer?
Tanken bak en ny AFP og enigheten fra 2018 er at alle som jobber i en tariffbundet bedrift skal få en pensjonsrettighet. Det er en modell som vil være mye mer attraktiv for arbeidstakerne, men også for arbeidsgiverne. Alle vil få en rettighet, men det sier seg selv at det også må innebære en omfordeling av ytelsene. Hvis alle skal få AFP, kan ikke alle få Jackpot.
