Birgit Abrahamsen, advokat/direktør for arbeidsrett og HMS. Foto: Ilja C. Hendel
Lavtlønnede er taperne i pensjonskampen. De færreste kommer i posisjon til å kunne heve AFP, og ordningen er overmoden for revisjon.
Lavtlønnede er taperne i pensjonskampen. De færreste kommer i posisjon til å kunne heve AFP, og ordningen er overmoden for revisjon.
Anne-Kari Bratten i Spekter drar synspunktene lengre og stiller spørsmål ved hvordan staten fortsatt kan forsvare å gi økonomisk støtte til en pensjonsordning som eksklusivt er forbeholdt arbeidstakere i bedrifter med tariffavtale.
Dette er hun ikke alene om å påpeke. Flere av våre politikere har tidligere gjort det samme. Det de lar ligge, er hvilket samfunn som skapes når om lag halvparten av arbeidstakerne og arbeidsgiverne, er organisert. Det er de organiserte som er normsetterne.
De som har gått bresjen for blant annet kortere arbeidstid, fem ukers ferie og mye annet, det er organiserte arbeidstakere. Det er de organiserte arbeidstakerne, i mange tilfelle lavtlønnede, som må grave dypt i lommene for å betale kontingent til sin fagforening.
Organiserte arbeidsgivere bidrar gjennom forhandlinger til å skape normer og verdier som gir balanse mellom partene i arbeidslivet – også de må betale en betydelig kontingent for å bidra til et arbeidsliv. De store bedriftene som Telenor, Tietoevry, Telia, DNV, SINTEF med flere tar et stort samfunnsansvar ved sine medlemskap i en arbeidsgiverorganisasjon. De er dermed bidragsytere til at underskogen av organiserte bedrifter i Abelia får juridiske tjenester i vekstfasen og kan opptre som profesjonelle arbeidsgivere.
Svært få tenker på at mye er skapt av dem som går i bresjen, det kommer faktisk hele fellesskapet til gode. Det organiserte arbeidslivet sørger for fordeling av verdiskaping, ikke bare for dem som er organisert, men for hele arbeidslivet.
Det er for eksempel svært få bedrifter som kun har arbeidsmiljølovens arbeidstid på 40 timer pr. uke eller ferie i henhold til ferieloven (4 uker + 1 dag). Hadde det vært slik uten kollektive avtaler? Nei. Se til USA hvor kollektive avtaler er mangelvare og hvor arbeidstakernes andel av verdiskapingen har blitt vesentlig mindre og mer ulik over de siste 50 årene. I 2022 tjente de 10 prosent rikeste i USA 6,3 ganger så mye som de 10 prosent fattigste. Til sammenligning tjener de 10 prosent rikeste i Norge 3,1 ganger så mye som de 10 prosent fattigste.
Abelia har siden etableringen i 2001 vært i kontakt med et utall av potensielle medlemsbedrifter. Mange av disse opptrer som om de var organiserte. De har lokale "husavtaler", de ser til NHO og regulerer lønn i tråd med frontfaget. De har også godt utbygde og regulerte personalgoder. Normsettingen fungerer altså. Det eneste de ikke har er AFP.
Å sikre en høy organisasjonsgrad blant både arbeidstakere og arbeidsgivere er viktig, og Abelia mener at insentivene til organisering i arbeidslivet burde vært sterkere. Øvrige land i Norden har mye høyere organisasjonsgrad. Spørsmålet er snarere hvordan vi i Norge kan komme opp på deres nivå?
Å revidere gjeldende AFP-ordning, slik at alle arbeidstakere i tariffbundet bedrift fikk en rettighet ut fra antall år i en bedrift tilknyttet AFP-ordningen, ville vært et sted å starte for å øke organisasjonsgraden i Norge.
Abelia er selvsagt også bekymret for lavtlønnede arbeidstakere som faller utenfor alle regulerte systemer, men en ting er sikkert. Uten et organisert arbeidsliv hadde det vært mange, mange flere.
Innlegget har vært publisert i Altinget i en lengre debatt med Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten. Dette er derfor en revidert versjon.