Nils-Ola Widme. Foto: Ilja C. Hendel
Sommerens paradoks er hvordan norske medier på en dag skriver mer om Kamala Harris, enn de har skrevet hele sommeren om det politiske programmet til VDL. Hun er ambisiøs, og hun gjennomfører. Programmet hennes gir Norge noen kraftige utfordringer, skriver Nils-Ola Widme, næringspolitisk direktør i Abelia i Altinget.
Årets viktigste valg for Norge skjedde i sommer, med liten mediedekning, og det vi hørte var lettelsen over at ytre høyre i Europa ikke gjorde det like godt som vi andre fryktet. Men de gjorde det godt nok til at det var et lite snev av spenning rundt om EUs ubestridte leder VDL – Ursula von der Leyen – ville få ny tillit. Det fikk hun, som kjent.
Problemet for Norge er at EU satser der Norge ikke henger med. EØS-avtalen strekker ikke til. Departementene øker utfordringene ved sendrektig oppfølgning av Norges plikter under EØS-avtalen. Norske Nei-partier boikotter, mens ja-partiene forsøker å redde stumpene. EU jobber systematisk for å kutte Norges største inntektskilde, men skryter samtidig av hvor viktig partner vi er.
Det siste først. I programmet sitt varsler VDL at målet om å kutte fossilbruk med 90 prosent innen 2040, skal forsterkes. Juridisk, ved å ta målet inn i klimalovgivningen. Operativt ved å øke innsatsen for å dekarbonisere industrien. Innsatsen for å gjøre EU uavhengig av russisk gass leder til rekorder i fornybar energiproduksjon. Det ingen EU-leder sier, men som alle vet, er at det er Norges gass de nå skal avvenne seg fra. Den russiske ble jo borte i 2022. Ambisjonen nå er å bygge EUs energiunion, for å øke investeringene. Kan vi regne med at Norges energiminister er påkoblet?
En av VDLs store seiere i forrige periode var EUs koordinerte kjøp av korona-vaksiner. Ingen vet hvor mange norske liv som ble reddet, da EU av ren godvilje lot Norge få delta i samme innkjøp. Det politiske momentumet er omsatt i ambisjoner for EUs helseunion og programmet EU4Health. Her er Norge invitert med, men samarbeidet går utenfor EØS-avtalens rammer. Norsk helsepolitikk utfordres. Vi er vant til å jobbe som misjonærer for global helse. EU forventer operativt helsesamarbeid med digitale ambisjoner og dårlig tid. Kan vi regne med at Norges helseminister er påkoblet?
VDLs plan om å bygge en europeisk forsvarsunion med en egen kommisjonær for forsvar vil skape rystelser langt inn i Senterpartiet, når ferien er slutt. Det skal bygges et eget europeisk forsvarsfond for å koordinere investeringer. Det europeiske forsvarsindustriprogrammet skal forsterkes. Finlands tidligere president Sauli Niinistö jobber med en analyse som skal forberede et styrket europeisk samarbeid om krisehåndtering. Noe av dette er kjent, noe er nytt. Men for Norge er det ikke lenger noen tvil. Norge er ikke med i det europeiske forsvarssamarbeidet. Ikke sånn på ordentlig. Hva gjør vi med det? Kan vi regne med at Senterpartiets forsvarsminister er på ballen?
Vi må leve med at Norge ikke er medlem i EU. Det vi ikke kan leve med er at Norge alltid ligger bakpå og er utenfor, når våre nærmeste naboer jobber sammen om å utvikle Europa. Vi må slutte å trøste oss med egne slagord, og med europeiske topplederes høflighetsfraser om at Norge er en viktig partner.
Ærlig talt... Vi er jo ikke det. Norske politikere og toppbyråkrater er jo ikke i rommet når kollegene deres gjør de reelle politiske prioriteringene. I Norge klarer vi ikke engang å kopiere politikken EU vedtar, før de har gått videre med nye initiativ.
Norge er annerledeslandet.
