Øystein E. Søreide, administrerende direktør i Abelia og Jo Eikeland Roald, leder for teknologipolitikk i Abelia. Foto: Abelia/Ilja C. Hendel
Vi blir færre arbeidsføre, og må snakke om hva vi skal prioritere bort. En start er å anerkjenne både praktisk og akademisk intelligens, skriver Øystein E. Søreide og Jo Eikeland Roald.
(Innlegget var først publisert i Finansavisen)
Når næringslivet lanserer prosjekter og investeringsplaner, er ledere raskt ute med å påpeke hvor mange arbeidsplasser som skapes.
Arbeidsplasser krever kompetanse, det krever et utdanningssystem som produserer kandidater med høy kvalitet. Før har vi kunnet omdisponere hoder og hender fra mindre produktive deler av økonomien til der de trengs mest. Denne modellen er i ferd med å møte taket.
Alle sektorer skriker nå etter folk. 1 av 5 jobber nå innen helse og omsorg, og det må bli flere. Vi må også ha mange tusen flere med yrkesfaglig kompetanse. Innen 2030 vil vi mangle 40.000 IKT-folk. NHOs kompetansebarometer, som ble lagt frem i forrige uke, viser at kompetansemangel begrenser veksten i norske virksomheter.
Regnestykket går ikke opp, og skiftende regjeringer synes ute av stand til å prioritere. Politikerne stilles overfor tilsynelatende umulige valg. For er det virkelig viktigere med enda en programmerer fremfor en sykepleier som kan ta seg av min gamle mor?
Det brutale svaret er ja. De beste blant våre unge må bli realister og teknologer. Hvorfor? Fordi det er teknologinæringslivet som skaper den suverent høyeste verdien pr. hode, og som dermed setter oss i stand til å opprettholde vår vekst og velferd. Norge er et rikt land med små forskjeller og høy tillit. Skal vi beholde det, må vi sikre at de aller smarteste blant oss settes i arbeid der de kan skape høyest mulig verdi.
For de akademisk anlagte kan det ikke være fritt valg lenger. Dagens ungdommer kan ikke bli "noe innen media". Norge trenger at de først bryner seg på de teknisk-naturvitenskapelige fagfeltene. Det betyr at vi må utdanne lavere andel på italiensk, sosiologi eller historie – og tilsvarende høyere andel innen matematikk, fysikk og informatikk.
Samtidig har vi ikke råd til å ignorere dem som ikke passer inn i et tradisjonelt studieløp. Dyktige fagarbeidere med praktisk intelligens er like viktige for nasjonens fremtid som akademikerne. Veien via yrkesfag må aldri blokkere mulighetene for folk som ønsker å videreutvikle sin egen kompetanse gjennom livet.
Vi finner kreative problemløsere både blant praktikerne og akademikerne. Gründerne som tør å ta risiko og lykkes med å bygge selskaper, er gjerne mindre akademisk anlagte. Kanskje er det akkurat en slik kompis realfagsnerdene trenger for å ta steget mot entreprenørskap og innovasjon? Ved å bygge ned skiller mellom praktisk og akademisk utdannelse, anerkjenne at ungdom er forskjellige, og gi alle muligheter til å skjerpe egen kompetanse gjennom arbeidslivet, kan vi bygge bro over kompetansegapet.
Å prioritere hvordan vi utvikler våre menneskelige ressurser er vår tids største politiske utfordring. Det er ikke lett, men det er det vi har politikere til.
