Nils-Ola Widme, næringspolitisk direktør. Foto: Ilja C. Hendel
EU har ledet an i digitaliseringspolitikken i flere år, men vi som liker EU bør nok holde entusiasmen tilbake. Kan EUs store politiske ambisjoner kvele konkurranseevnen? EU må slutte å over-komplisere, og Norge må henge med i den politiske timen, skriver næringspolitisk direktør i Abelia Nils-Ola Widme.
Teknologibedrifter må vokse raskt for å lykkes, og derfor er det en god ide at EU lager felles regler for de 500 millioner forbrukerne i Europa. Men felles regler er ikke det samme som gode vekstvilkår.
Ambisjonene i norsk digitaliseringspolitikk har lenge vært strategier og planer med uforpliktende mål. Nå har handlekraftige Karianne Tung tatt sete som egen minister for regjeringskvartal, arbeidsgiverspørsmål i staten og digitalisering, og de konkrete resultatene er begynt å komme.
EU har imidlertid ledet an i digitaliseringspolitikken i flere år, med det som gjerne omtales som en tsunami av regulering. For EU er digitalisering helt sentralt for både klimapolitikk, næringspolitikk og ikke minst som sentralt element i geopolitisk maktpolitikk. Kappløpet handler om forskning og innovasjon, om å regulere teknologigiganters markedsadferd og om å hindre at subsidier i USA og Kina ødelegger EUs markeder. Selvsagt handler det også om å få på plass en klimapolitikk som både kutter utslipp og skaper nye næringsmuligheter. I Norge tenker vi mest på strømpriser.
Vi som liker EU, bør nok holde entusiasmen tilbake, og dvele litt ved konsekvensene av denne tsunamien. Bedriftene frykter at de store politiske ambisjonene skaper en stadig mer krevende regulatorisk byrde, som kveler Europas vekst. Abelia har derfor sammen med våre søsterorganisasjoner i Europa advart politikerne i Brussel mot å utvikle lovverket om AI og cybersikkerhet på en måte som skaper flere problemer enn de løser. Vi frykter at de politiske kompromissene som nå utvikles mellom Kommisjonen, Europaparlamentet og EUs regjeringer, kan bli morgendagens hodepine for Europas nye næringer. Lite hjelp i å be statsråd Tung om hjelp der, dessverre.
Selv om Europa er verdens største marked, henger vi etter som vekstsentrum. Små og mellomstore bedrifter handler fortsatt lite over landegrensene, til tross for mange år med ambisjoner om det motsatte. Bare 8 prosent av verdens enhjørninger – unge selskaper verdsatt til én milliard dollar – kommer fra Europa. Denne andelen har stagnert de siste fire årene. Norge har bare fire slike selskaper, og vårt næringsliv henger etter i teknologiutviklingen i Europa, slik Abelias Omstillingsbarometer viser. Imens er det de amerikanske gigantene som leder an, både i forskning og innovasjon og i verdiskapning.
En av grunnene til dette er en stadig økende politisk risiko og regulatorisk byrde her i Europa. I følge Sifted, har 20 prosent av franske enhjørninger flyttet til USA det siste året. Her hjemme truer slike bedrifter med å rømme fra skatter og avgifter.
Reguleringsbyrden forverres gjerne når EU-lover sildrer ned til medlemslandene og til EØS-området. Her får vi en labyrint av nasjonale håndhevere, som gjerne tolker og håndhever reglene på ulik måte. Medlemmene i Abelias europeiske paraplyorganisasjon DigitalEurope rapporterer om at de i gjennomsnitt bruker 15 prosent mer ressurser på å etterleve lovkrav enn for fem år siden.
Det handler ikke nødvendigvis om politisk uenighet om formålet, men om den økte innsatsen det krever å sikre, rapportere og underordne seg nye regelverk. GDPR er et godt eksempel – få vil nok være uenige i formålet med loven, men mange bedrifter er likevel oppgitt over hvor mye tid og ressurser de må bruke for å sikre at alt gjøres etter boken.
Det er derfor ikke rart at bedrifter søker å vokse andre steder.
Flere kommende lovverk – som AI-Act og Cyber Resilience Act – vil kunne ramme produkt- og programvareutvikling der veksten forventes å bli størst. For eksempel innen helseteknologi; her er det lite som skal til før et kunstig intelligens-basert verktøy vil karakteriseres som høy risiko etter AI Act, og i tillegg måtte samsvare med alle lovkrav som ellers gjelder for nytt medisinsk utstyr. Kommisjonens egne analyser viser at næringslivets kostnader ved å overholde AI-loven vil ligge mellom 10 og 30 milliarder euro frem til 2030. I tillegg til kostnadene med andre lovverk, selvsagt.
DigitalEurope er opptatt av at Europa skal kunne bli et digitalt kraftsenter. Men vi må ta spørsmål om regulatorisk overlapping og kostnader knyttet til etterlevelse og kontroll på alvor. Abelia ønsker at Norge og vår nye minister Karianne Tung skal gå fra vår digital-politiske bakevje til å vedta en digitaliseringsstrategi som setter Norge i front av utviklingen av nye digitale næringer. Det vil ikke bare kreve store ambisjoner, men det vil også kreve tiltak både for å løfte næringslivet og hindre at bedriftene kveles av skatt og kompetansemangel på veien.
Konklusjonen er at den internasjonale kampen handler om hvem som får mest vekst og mest makt ut av den rivende teknologiutviklingen vi står midt oppe i. EU må slutte å over-komplisere. Norge må henge med i den politiske timen. Og vi må sikre at våre teknologiselskaper ikke rømmer forbi hele EU og flytter til Sveits sammen med alle kapitalistene. Her hjemme må vi passe på så vi ikke ser på kunstig intelligens som et problem som fører til at politikerne påfører næringsliv og offentlige tjenester et enda større problem.
