Øystein E. Søreide og Tarje Bjørgum.
Tenk deg at du blir syk. Og helsevesenet ikke lenger kan ta imot deg. Hva gjør du da? Om litt kan det bli virkelighet. Alle tall peker nå feil vei, skriver Øystein E. Søreide og Tarje Bjørgum.
En tsunami av psykisk uhelse, angst og depresjon inntar by og bygd. 30 prosent økning blant barn og unge siste to år, er sannsynligvis bare starten. Andelen med kreft, kroniske sykdommer og livsstilssykdommer går i været. Og når folk lever lenger, kan vi forvente en dobling av antall mennesker med demens.
Antall ansatte i helsetjenesten er om lag tredoblet fra 1970 til i dag. Norge er allerede det OECD-landet med høyest andel av arbeidsstyrken ansatt i helsesektoren. Det er stor mangel på arbeidskraft, og det er før de virkelig store krisene slår inn. Det finnes rett og slett ikke nok leger, psykologer eller sykepleiere til å ta unna. Er du i tvil, ta en prat med noen som jobber ute i kommunene, der krisen allerede er påtakelig.
Vi er nødt til å gjøre noe annerledes. Et behov for radikalt redesign av hvordan vi leverer, praktiserer og tenker på helsetjenester, dukker derfor opp over hele Norden.
Utopisk, sa du? Nei da.
Tenk om vi i stedet kan utvikle et samfunn som gjør oss friske, som øker livskvaliteten og som samtidig sikrer økonomien i velferden? Utopisk, sa du? Nei da, det er fullt mulig, men krever innsats nå.
Teknologi, større krav til enkeltmennesket og mer samarbeid er noen stikkord for omstillingen som må skje de neste årene. Vi kan skåne helsearbeiderne og redusere behovet for helsetjenester gjennom forebygging og proaktiv omsorg.
Forebyggende innsats gitt til enkeltpersoner kan belønnes. Vi kan muliggjøre nytenking og innovasjon der omsorg skjer på nye måter og på andre arenaer enn bare i helse- og omsorgstjenesten, og med andre aktører enn bare helsepersonell.
Dessuten er det jo ikke i helsevesenet helsen produseres. Den skapes der folk lever sine liv; i familien, barnehagen, skolen, arbeidsplassen, idretten, kulturlivet og på sykehjemmet.
Det kommer en revolusjon
Abelias medlemmer, de som leverer forskning, innovasjon og teknologi, muliggjør nye måter å skape helse og nye samfunnsløsninger. De står klare til å bidra, men opplever en rigid og lukket helsetjeneste der de ikke slipper til. Dette må snus. De ulike aktørene som tilbyr innsats til helse- og omsorgstjenesten, bør stimuleres til å være med på omstillingsreisen.
Vi bruker om lag 10 prosent av BNP på helsetjenester, men bare 0,3 prosent på forebyggende helsetjenester. En håret ambisjon kan være å endre dette forholdet. Hva om vi bestreber oss på en 5/5-ambisjon, dvs at vi innen 2030 skal allokere 5 prosent av BNP til behandling og 5 prosent av BNP til forebygging? Dette etableres nå som en nordisk ambisjon gjennom prosjektet Nordic Health 2030.
Men Norge må også henge seg på. Så langt har verken helseminister Ingvild Kjerkol eller regjeringen startet på denne snuoperasjonen. Langt mindre begynt å se politikkområder i sammenheng. Neste år skal helseministeren legge frem en ny folkehelsemelding og en ny helse og samhandlingsplan. Dette kunne blitt kimen til en ønsket omstilling, men det er lite som tyder på at det vil skje. Det må gjøres vondt å fortsette å jobbe dumt, og det må føles godt å jobbe smart.
Å ikke gjøre noe, er også et valg. Da kjører vi straks over stupet. Vil vi virkelig det? Det kommer en revolusjon enten vi vil eller ikke. Men vi kan velge om vi skal ha hendene på rattet og videreutvikle vår nordiske velferdsmodell, eller vi kan «la det skje» og «se hva som skjer».
