Innlegget har stått på trykk i Dagens Perspektiv.
I Abelia er vi derfor svært opptatt av å fortelle hvorfor dette er en svært utdatert og feilaktig måte å forstå samfunnsnytten av forskning. Forskning er ikke en lineær prosess der målet er å etablere store industrikonsern som Hydro eller Yara. Målet med forskningen er først og fremst å produsere ny kunnskap som kan videreforedles til varer og tjenester, som igjen kan bidra til å løse større samfunnsutfordringer.
Jeg liker å si at kunnskap er råvaren i den moderne økonomien, der forskningen er gruvene denne råvaren hentes ut fra. Jo mer vi investerer i forskning, desto større blir reservoaret av kunnskap som vi kan bruke til å skape økt velferd og til å bygge fremtidens samfunn. Men skal vi hente ut den reelle verdien av pengene som er investert i forskning er vi avhengig av et godt utviklet innovasjonsøkosystem.
Det er ikke nødvendigvis så dumt at utenlandske aktører kjøper opp patenter utviklet i Norge. Tvert imot kan det faktisk bidra til enda høyere verdiskaping! Vi trenger ikke lete lenge i Abelias medlemsmasse for å finne eksempler på dette. I 2013 kjøpte det tyske farmasikonsernet Bayer opp norske Algeta for 17,6 milliarder kroner. Til da var det tidenes største salg på Oslo børs. Det er fortsatt et av de største oppkjøpene i Norges historie. Algeta hadde utviklet Xofigo, et radiofarmasøytisk legemiddel til behandling av prostatakreft. Det ble utviklet blant annet ved hjelp av statlige forskningsmidler. Den gang var frykten stor for at salget av Algeta til et internasjonalt legemiddelselskap skulle vise seg å være slutten på Xofigos bidrag til norsk verdiskaping. Men der tok kritikerne mektig feil! Tvert imot skjøt norsk verdiskaping knyttet til Xofigo fart i årene etter oppkjøpet.
Dette kan vi takke Institutt for Energiteknikk (IFE) for. Det var nettopp IFEs høyt utviklede økosystem for forskning og innovasjon som medførte at Bayer valgte å bygge ut produksjonsfasilitetene for Xofigo i Norge. De milliardene som ble frigjort som følge av oppkjøpet, kunne da reinvesteres i videreutvikling av dette økosystemet og slik bidra til utvikling av nye produkter og ny verdiskaping. For eksempel er utviklingen av ny, lovende kreftmedisin fra norske Nordic Nanovectors og Oniconvents muliggjort som følge av det ene oppkjøpet tilbake i 2013.
For meg viser dette eksemplet to ting: For det første viser det at forskning ikke er en lineær prosess som følger en fast verdikjede. Derimot utgjør forskning en sentral del av et økosystem som produserer kunnskap og skaper verdier som igjen reinvesteres tilbake i økosystemet. Slik bidrar forskning til ny verdiskaping i en endeløs, positiv spiral.
For det andre viser det hvor enormt viktig et godt utviklet innovasjonsøkosystem er for å høste verdier ut av forskningen. Derfor synes vi i Abelia det er merkverdig at Regjeringen skalerer ned satsingen på de innovasjonsfremmende virkemidlene i statsbudsjett etter statsbudsjett. Det er særlig midler til forskning utsettes for stadige kutt. I Abelia ser vi på det som en av våre viktigste oppgaver å videreformidle alle de fantastiske historiene fra medlemmene våre som viser at forskning funker.
Forhåpentligvis vil dette bidra til at politikerne endelig innser hvor viktig det er å prioritere midler til forskning, og til det økosystemet som vi trenger for å bygge fremtidens næringsliv.
