Best å skylde på andre?
Med mer fakta i hånd, virker det mer og mer besynderlig at forsknings- og høyereutdanningsministeren kastet styret i Forskningsrådet med brask og bram og la hele skylden på den underliggende etaten.
Forskningsrådets økonomiske situasjon har vært et sentralt tema i vår. Nå, da KPMG på vegne av det nye styret i Forskningsrådet har gjennomgått den økonomiske situasjonen i Forskningsrådet, endrer bildet seg på nytt.
Parodien fra KS omkring «problemløseren» i offentlig sektor har fått mange til å dra på smilebåndet. Nå ser det nesten ut som metoden til «problemløseren» har vært til inspirasjon for forskning- og høyere utdanningsministeren og KD. Nå, da de ikke bare kan skylde bare på andre, hvordan skal de da løse problemene og skape tillit i forskningslandskapet?
KPMG er tydelige i sin gjennomgang: Den krevende situasjonen skyldes en uklar styringsdialog mellom departementet og Forskningsrådet. KPMG sier:
«Etter vår vurdering har det manglet omforente økonomiske styringsmål som er tilpasset Forskningsrådets virksomhet. I tillegg kan uklare begreper og forståelsen av disse ha medført misforståelser i dialogen rundt Forskningsrådets tilskuddsforvaltning og disponering av overføringen.»
I tillegg viser rapporten til at Forskningsrådet har et komplekst bilde der ettårige budsjetter skal finansiere opp mot 5000 prosjekter samtidig over flere år, der rammevilkår og ytre faktorer endres kontinuerlig. Dette er med på å forverre situasjonen ytterligere for etaten.
Dette sett i sammenheng med ekstrabevilgninger i pandemien, og et krav fra kunnskapsdepartementet om at avsetningene skulle ned, har gitt en negativ spiral over år. Forskningsrådet har på sin side rapportert de negative prognosene i sin styringsdialog med KD. KPMG slår derfor fast at:
«(...) den økonomiske situasjonen i Forskningsrådet har med andre ord vært varslet i flere år samtidig som man har iverksatt tiltak som ytterligere forverret situasjonen.»
KPMG kommer med anbefalinger om forbedringer både for Forskningsrådets forvaltning og departementets håndtering, men et årlig budsjett for flerårige forskningsprosjekter vil være situasjonen også fremover.
Med mer fakta i hånd, virker det mer og mer besynderlig at forskning- og høyere utdanningsministeren kastet styret i Forskningsrådet med brask og bram og la hele skylden på den underliggende etaten.
Det har vist seg å være nødvendig med en bedre styring fra egne rekker. Valget av en kommunikasjonsform som har økt presset og skapt uro i forskningsmiljøene, har svekket tilliten til et etablert system. Var det målet, eller hva har han oppnådd?
Nå skal regjeringens virkemiddelapparat 2.0 rulles ut en gang utover høsten og vinteren. Abelia mener vi har behov for et robust, forutsigbart og transparent virkemiddelapparat for forskning og innovasjon, nå må regjeringen ta ansvar å bygge opp tilliten igjen og ikke skylde på andre.