Innlegget har stått på trykk i Dagens Næringsliv
Jan Christian Vestre er regjeringens mest energiske minister, den mest aktive, og den som har bygget suverent størst fallhøyde for seg selv. Han har satt norsk rekord i både bruk av ordet ‘aktiv’ og frasen ‘tid for handling’. Dette i tillegg til særdeles spektakulære superlativer om det som skal komme. Og vi elsker det!
Det er fantastisk med en statsråd som bygger egen fallhøyde som maktstrategi i kampen mot den egentlige motstanderen; De grå økonomene, som henger igjen i advarsler mot feil man gjorde før, istedenfor å bidra med faglig strategi for politikken som må føres nå.
Og Vestre leverer. Industrien jubler over 60 milliarder fra staten. LO er glade så lenge skattene brukes på fagorganiserte i kjeledress. Miljøbevegelsen er sikker på at dette er ‘grønt’ nok, og jubler de også.
Skattebetalerne er det ingen som har spurt, men AP lovet dem aktiv næringspolitikk og det har de fått. Så de bør være fornøyde.
I Abelia er vi derimot litt mer usikre. Vi lar oss inspirere av satsninger havvind, batterier, CCS og hydrogen vi og. Men samtidig stiller vi oss spørsmålet; vil dette gjøre Norge rikere i 2030 og 2040? Eller er det kun et sysselsettingstiltak i grønt gavepapir til solnedgangsnæringene?
‘Grønn og fornybar’ er ikke det samme som ‘produktiv’ eller 'vekstfremmende'. Vi skal bygge færre oljeinstallasjoner, og flere vindmøller. Det er i beste fall et nullsumspill. Vi blir kanskje grønnere. Men ikke rikere.
Ifølge en rapport fra Menon kan Norges havvindsatsing kunne skape opp mot 52.000 nye jobber. Dette tilsvarer tallet som er direkte sysselsatt i olje- og gassnæringen. En god start for et land som skal omstille seg vekk fra livet som oljeeksportør. Å skape nok jobber til dagens oljearbeidere er ikke problemet, å erstatte verdiskapningen står det derimot verre til med. Ifølge rapporten TechNo 2022 er det kun IT-bransjen som kan konkurrere med oljeindustrien i verdiskapning per ansatt.
Med andre ord; det som gjør oss både grønnere og rikere, kommer i vår tid fra IT. Verdiskapningen og det egentlige grønne skiftet ligger i å utvikle tjenester som leveres fra digitale tjenesteleverandører, via datasentre, og inn i lommene og hodene våre. Fornybarsamfunnet handler om å skape sirkulære forretningsmodeller som tar bort behovet for energibruk. Derfor forundrer det oss at IT, data eller teknologi så langt ikke utgjør noen av Vestres satsningsområder.
Vestre nevner heller ikke noen av Norges enhjørninger sine planer, taler eller utspill. Ei heller de enorme mulighetene vi innenfor helseteknologi og livsvitenskap - bortsett fra et avsnitt om Borregaard. Nye eksportbedrifter i Norge kan like gjerne springe ut av landbruket, som ut av energiproduksjon.
Og det er her vi kommer til den sentrale svakheten ved Vestres fokus. Det starter med produktene og handler om hvordan vi skal selge dem. Litt som i en møbelfabrikk. Men Norge er en nasjon, ikke en bedrift. Vi kan ikke leve av syv nøye selekterte produkter. Vår politikk må legge til rette for at vi skal kunne leve enda bedre enn i dag, av produkter og tjenester vi ennå ikke kan forestille oss.
En ambisiøs politikk ville rettet oppmerksomheten mot vekstforutsetningene, og omstillingsvilkårene. Ikke mot produktene og tjenestene.
Om Vestre vil vise virkelige ambisjoner burde han gå til Støre og be om heretter å bli omtalt som 'innovasjons- og omstillingsminister'. Samt startet alle budsjettproposisjoner fra NFD med en måling av norsk økonomis evne til å ta i bruk ny teknologi for å produsere nye varer og tjenester som ikke ødelegger natur eller slipper ut karbon.
For å jekke opp ambisjonsnivået enda et hakk bør Vestre lansere en strategi for hvordan vi skal sikre vekst i de mest verdiskapende deler av norsk næringsliv. Og hvordan vi skal vinne den globale kampen om talent, for å skalere opp de innovasjonene som utgjør det egentlige grønne skiftet i Norge. Først da vil han også overbevise representantene for fremtidens næringsliv at ambisjonene ligger på riktig nivå.
