Verdens ledende økonomier investerer i grønn, digital omstilling i krisetid for å sikre vekst, verdiskaping og velferd. Det norske statsbudsjettet er derimot kortsiktig og lite visjonært, skriver Abelias administrerende direktør, Øystein Eriksen Søreide.
Innlegget er publisert hos Altinget.
«Priming» kaller atferdsøkonomene det når vi blir forberedt på å velge eller gjøre ting vi egentlig ikke ønsker, men som er bra for oss. I året som kommer er det best for landet at staten demper sin pengebruk.
Mange gode formål vil ikke få penger. Regjeringens budskap har vært tydelig på det. Men et stramt statsbudsjett er ikke en grunn til å kaste visjonene på båten og tenke kortsiktig. Tvert imot.
EUs grønne giv har tatt opp i seg det som skal gjøre det hele mulig: Digital teknologi. Skal vi effektivisere ressursbruken vår i stor skala, må vi bruke kraften og mulighetene som ligger i å dele, analysere og anvende data. Derfor snakker europeerne ikke om et grønt skifte alene, men om en tvilling-transisjon. USA har på sin side lansert en stor stimulansepakke for forskning og næringsutvikling med tanke på å bygge sin egen halvlederindustri. Målet? Å ta tilbake kontrollen over teknologien som former verden. Begge blokkene fokuserer på å redusere sårbarhet og bli mer motstandsdyktige mot eksterne sjokk. Samhold og samarbeid med våre nærmeste allierte og handelspartnere er viktigere enn noen gang.
Norge står også overfor utfordringer. I tillegg til å navigere de globale klima- og bærekraftsutfordringene og ta vår del av ansvaret som energileverandør, må vi bygge fremtidens nærings- og arbeidsliv. Av de mange rapporter og innspill som har kommet de siste årene, fra McKinseys «Norge i morgen» til BCGs rapport om fremtidens norske konkurransekraft eller NHOs «Grønne elektriske verdikjeder», er digital teknologi en forutsetning både for å bygge og for å skape verdi fra disse nye næringene. Dersom vi skal fortsette å finansiere velferdsstaten på hverandres arbeid, kan vi ikke kjøpe forskningen fra utlandet eller nøye oss med å implementere andres teknologi. Vi må utvikle kritiske deler selv.
Omstillingsbarometeret, som Abelia la frem for syvende gang i august i år, viser at vi ikke gjør nok for å sikre Norges omstillingsevne. Særlig innen humankapital og digitalisering får vi mindre effekt enn andre innovative økonomier, og trenden er negativ. Selv etter år hvor oppskriften på politisk seier har vært å løse enhver friksjon med mer oljepenger, har vi ikke maktet å prioritere omstillingsevne.
Oljesektoren skaper verdier på over 3 millioner kroner per hode. Det vil ikke vare. Den nest mest verdiskapende bransjen er tech-sektoren, med omtrent halvparten av verdiskapingen per sysselsatt. Fortsatt langt høyere enn alle andre bransjer, men den økonomiske tyngdekraften tilsier at mest kompetanse og kapital går til nummer 1 på listen. For den enkelte investor eller arbeidstaker er det en rasjonell beslutning. For nasjonen er det en markedssvikt som krever politisk vilje og handling.
Norge har et økende kompetansegap innen IKT, en offentlig sektor som sløser med IKT-hoder og en næringspolitikk som fortsatt er kapret av særinteresser.
Et visjonært statsbudsjett må prioritere det som skal skape verdi for Norge de neste 50 årene, selv om effekten er mindre pengebruk. Ressursene vi har må vris mot fremtidsnæringer og tiltak som funker på lang sikt: Kunnskap, forskning, teknologiutvikling.
Tiden for å gi til dem som skriker høyest er over. I krisetid må vi prioritere. Å fortsette som før er ikke et alternativ. Første sjekk på dette blir med regjeringens forslag til statsbudsjett 6. oktober.
