Hva sier innkjøperne?

Undersøkelsene gjennomført blant oppdragsgivere i privat og offentlig sektor viser en nedgang i andel brukere av flere typer av rådgivingstjenester i 2024 sammenlignet med 2021. Dette gjelder både privat og offentlig sektor, men nedgangen er størst i privat sektor. Kun 13 prosent svarer at de ikke har kjøpt rådgivingstjenester av respondentene fra offentlig sektor mot 45 prosent i privat sektor. Særlig andel brukere av juridiske tjenester og tjenester knyttet til markedsføring som har blitt redusert i begge sektorer. En slik endring kan delvis forklares med det høye behovet for noen av tjenestene under koronapandemien, som ble nedjustert i ettertid.

For IT-tjenester har andel brukere gått kraftig ned blant private oppdragsgivere, mens det i offentlig sektor har gått noe opp i 2024 sammenlignet med 2021. Statistikken for “IKT-bruk i næringslivet” viser at andel foretak som rekrutterte eller har prøvd å rekruttere IKT-spesialister har økt under og særlig etter pandemien (SSB 10964). Noe som peker på at virksomheter i privat sektor satser mer på å bygge opp intern kompetanse. Mens offentlig sektor som sliter i veldig høy grad med rekrutteringen av relevant IKT-kompetanse (SSB 10860 og 12038) har fortsatt en mer omfattende bruk av eksterne IT-tjenester.

En annen faktor som kan ha påvirket en generell nedgang i bruk av rådgivningstjenester i 2024 er høy inflasjon og rente. 

Hovedgrunnen til å kjøpe rådgivingstjenester i både offentlig og privat sektor er å få tilgang til kompetanse som ikke er hensiktsmessig å ansette på permanent basis. 4 av 5 i offentlig sektor og litt over 3 av 5 i privat sektor sier at dette er en hovedgrunn til å bruke rådgivingstjenester. Dette gir fleksibilitet, men andelen som oppgir denne årsaken har gått noe ned siden 2021.

I tillegg svarer godt over halvparten av respondentene fra både offentlig og privat sektor at viktige årsaker til å kjøpe inn rådgivingstjenester er mangel på spisskompetanse for å løse sjeldent krevende eller nye problemstillinger, eller mangel på kompetanse og kapasitet til å gjennomføre oppgaven selv. Som figuren under viser, er det klart flere fra offentlig sektor som oppgir dette som viktige grunner. Merk imidlertid at blant respondentene fra offentlig sektor så har andelene falt sammenlignet med forrige undersøkelse, mens andelen fra privat sektor har økt. 

Undersøkelsen viser klart at det er mer utfordrende for respondenter fra offentlig sektor å kjøpe rådgivingstjenester, sammenlignet med fra privat sektor. Offentlig sektor er omfattet av et anskaffelsesregelverk, som gjør anskaffelsesprosessen mer krevende enn i privat sektor. Regelverket legger betydelige føringer på hvordan prosesser skal gjennomføres, inkludert krav til konkurranse, transparens, likebehandling og etterprøvbarhet.

Halvparten av respondentene fra offentlig sektor svarer at krevende anskaffelsesprosess i stor eller svært stor grad er utfordrende ved innkjøp av rådgivingstjenester. Fra privat sektor er det kun 16 prosent som svarer det samme. Respondentene fra offentlig sektor opplever også innstrammingene i innleieregelverket som en langt større utfordring enn i privat sektor. 

I tillegg til forskjeller i regelverk, svarer også over tre ganger så mange av respondentene fra offentlig sektor at lav bestillerkompetanse internt er en utfordring ved innkjøp av rådgivingstjenester. Denne utfordringen henger sannsynligvis sammen med at innkjøpere i offentlig sektor ofte kan ha ansvar for et bredt og komplekst spekter av innkjøp. 

I tillegg er deler av rådgivingstjeneste som kjøpes inn av offentlig sektor pålagte innkjøp, som faste ansatte i virksomheten i varierende grad vil ha (metodisk/teknisk) kunnskap om og eierskap til. Dette kan for eksempel gjelde større evalueringer av offentlige programmer. 

Videre så vil innkjøp i privat sektor typisk ha som mål å øke virksomhetens lønnsomhet, og dermed være tett knyttet opp mot kjernevirksomheten. Offentlige oppdragsgivere må typisk balansere økonomiske hensyn med samfunnsoppdrag, som bærekraft, innovasjon og sosiale verdier. Dette krever en bredere forståelse av hvordan slike hensyn kan integreres i anskaffelser, noe som stiller høyere krav til kompetanse enn i mange private virksomheter.

Private oppdragsgivere har ofte også større fleksibilitet i hvordan de tilnærmer seg kjøp av varer og tjenester, og kan tilpasse prosessene sine etter behov uten å måtte følge like strenge formalkrav. Offentlige oppdragsgivere, derimot, må i større grad følge forhåndsdefinerte prosedyrer, noe som krever mer spesialisert kompetanse for å håndtere prosessene riktig.

Undersøkelsen viser tydelig at også oppdragstakerne opplever det som langt mer utfordrende å selge sine tjenester til offentlig sektor, sammenlignet med privat.

I tråd med svarene fra oppdragsgiverne er det over seks ganger større andel som opplever at en krevende anskaffelsesprosess i stor grad skaper utfordringer for leveranser til offentlig sektor, sammenlignet med leveranser til privat sektor. Det er fire ganger flere som opplever krav til referanser og størrelse som en stor utfordring for markedstilgang til offentlig sektor, sammenlignet med privat.

Videre er det tre ganger flere i rådgivernæringen som opplever lav bestillerkompetanse som en utfordring blant offentlige oppdragsgivere, enn blant private oppdragsgivere. Dette er også i tråd med oppdragsgivernes egen oppfatning. 

Det er også om lag tre ganger så mange som opplever det som utfordrende at offentlige oppdragsgivere legger større vekt på pris enn kvalitet og at lønnsomheten i prosjektet er lav, sammenlignet med private oppdragsgivere. Dette kan henge sammen med en lavere bestillerkompetanse. Manglende forståelse for et oppdrags kompleksitet, kan føre til at tilbud med lavere pris vinner fram. Lavere bestillerkompetanse (eller egen opplevelse av bestillerkompetanse) kan også forklare offentlige oppdragsgiveres vektlegging av referanser og robuste leverandører.