– Staten må øke bruken av rådgivere

Det sier administrerende direktør Håkon Haugli i Abelia. Menon Economics har på oppdrag fra Abelia laget den hittil mest omfattende analysen av den norske rådgivernæringen. Den forteller om både størrelse, omsetning, verdiskaping, kompetanse, motiv for bruk av rådgivere og hvorvidt kjøperne mener de får noe igjen for pengene.

– For første gang har vi fått en god oversikt over denne næringen som består av 110.000 ansatte i 11 ulike bransjer, og som omsetter for 200 milliarder kroner i året, sier Haugli.

6 % av norsk verdiskaping

Rådgivernæringen står for seks prosent av den totale verdiskapingen i privat sektor. Det er mer enn for eksempel reiselivsnæringen og sjømatnæringen.

– Jeg tror mange vil være overrasket over hvor stor rådgivernæringen er. Rapporten slår entydig fast at rådgivere skaper store verdier for kunder i både offentlig og privat sektor, sier Haugli.

De største bransjene er IKT-eksperter og rådgivende ingeniører/teknologirådgivere som utgjør omtrent en tredel hver. Den siste tredelen består blant annet av arkitekter, designere, advokater, revisorer og ledelsesrådgivere.

Omsetningen i næringen økte årlig med 16 prosent fra 2005 til finanskrisen i 2008/2009, og har økt årlig med seks prosent etter 2010.

Store selskaper kjøper mest

Den viktigste årsaken til bruk av rådgivere er behov for fagkompetanse det ikke er hensiktsmessig å bygge opp internt. Effektiv oppgaveløsning, tilførsel av ny kunnskap og fleksibilitet er langt viktigere for innkjøpere enn reduksjon av kostnader.

– I tillegg til å kunne holde seg faglig oppdatert, bringer rådgiverne kunnskap fra ulike fagfelt og markeder inn i nye næringer. Det gir innovative løsninger på tvers av norske næringer og sektorer, samtidig som det gir økt kunnskap hos de som kjøper rådgivning, sier Haugli.

– Store bedrifter bruker rådgivere mer enn små bedrifter, og eksporterende bedrifter bruker rådgivere mer enn de som ikke har eksport. Dette forteller oss at rådgiverne bidrar til verdiskaping som gir eksportinntekter, samtidig som det er de profesjonelle innkjøperne av rådgivertjenester som får størst verdi igjen for investeringen, sier Haugli.

Offentlig sektor står for 10 %

– Det offentlige står for rundt ti prosent av omsetningen av næringen. Riksrevisjonens rapport om konsulentbruk i staten konkluderte tidligere i år med at staten brukte 12 milliarder kroner på slike tjenester i 2015. I tillegg kommer tjenester som kjøpes av kommuner og fylkeskommuner, sier Haugli.

– Riksrevisjonen kritiserte offentlige innkjøp av rådgivertjenester på grunn av dårlige bestillinger og svak evne til å lære av rådgiverne. Dette er en viktig årsak til at enkelte prosjekter mislykkes. Her har både offentlig sektor og rådgivernæringen et utviklingspotensial. Ingen er tjent med uavklarte forventninger og dårlig samhandling.

Mer rådgivning i det offentlige

– Til tross for jevnlige oppslag i media om dyre konsulenter, sier de fleste som kjøper rådgivertjenester at verdien er lik, større eller mye større enn kostnaden. Det betyr at rådgiverne gir reell verdi til sine kunder. Det gjelder naturligvis også i offentlig sektor, sier Haugli.

Han er overrasket over at stadig flere tar til orde for redusert bruk av rådgivere i offentlig sektor.

– Offentlig sektor utgjør i dag over halvparten av bruttonasjonalprodukt og sysselsetter én av tre nordmenn. For å møte eldrebølgen, klimautfordringen og nye forventninger fra brukerne i en situasjon der offentlige budsjetter blir strammere, trenger stat og kommuner tilgang til oppdatert fagkunnskap og innovative løsninger. Det er nettopp dette eksterne rådgivere bidrar med. Å slutte å hente inn eller lytte til gode råd er en dårlig oppskrift. Det offentlige bør aktivt bruke rådgivertjenester og samtidig bli stadig bedre bestillere som sitter igjen med kunnskap etter investeringene, sier Haugli.