Vi trenger et taktskifte i norsk forskningspolitikk

Innlegget er tidligere publisert av Forskningspolitikk

Alle er enige om at kunnskap er nøkkelen til omstilling, og avgjørende for å skape det nye næringslivet og samfunnet vi ønsker oss. For å komme dit må vi ha mer kunnskap og nye løsninger. Vi må skape et helhetlig forsknings- og innovasjonssystem, og vi må trappe opp der ingen vil ta risikoen for å finne de nye løsningene. Revideringen av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning må gi et taktskifte i forskningspolitikken.

Se til EU

Langtidsplanen er ment å være retningsgivende, med klare prioriteringer og initiativ. Det vil bli diskutert om langtidsplanens prioriterte tema står seg, eller om det er behov for justeringer. Etter vårt syn står temaene seg i stort, og bør videreføres inn i neste periode.

Vi har fått en mer krisetenkning i samfunnsdebatten, drevet av klima og miljø, flyktningstrømmer, og en verdensomspennende pandemi. EU har svart ut dette ved å etablere store overbyggende politiske strategier og tiltak som European Green Deal, Digital Europe og European Recovery Plan. Formålet er å bygge ny kunnskap og ruste seg for fremtiden. EU gjør bevisste valg gjennom utlysninger i Horisont Europa (HEU) og Digital Europe på å svare ut strategienes mål med to sterke drivere grønn og digital transformasjon. På denne måte rigger EU seg for å løse samfunnsutfordringer og nå politiske mål med et helhetsgrep og verdikjedetenkning der EU-, nasjonal- og regionalpolitikk går hånd i hånd.

Norge er ikke rigget for det samme. Det holder ikke at Kunnskapsdepartementet lager en ambisiøs forskningspolitikk, hvis man ikke samtidig ser forskningspolitikken, næringspolitikken og regionalpolitikken i sammenheng. EU har i mange år drevet med en målrettet regional utvikling koblet til forskning og innovasjon gjennom sin strategi for Smart Spesialisering(S3). Har ikke regionene utarbeidet denne S3 strategien, som anbefaler å utnytte de regionale forskjellene og skreddersy politikken til hver region, kvalifiserer de heller ikke til støtte fra forsknings- og innovasjonsmidler i ulike programmer.

Det er frivillig å benytte seg av smart spesialisering-metoden i Norge, og det er ikke satt i system med krav om kobling til kunnskapsutviklingen.  Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD)har likevel sett nytten av metoden, og har utviklet en veileder.  Flere fylker i Norge har benyttet seg av denne, og styrket sin posisjon i den internasjonale konkurransen om forsknings- og innovasjonsprosjekter.

KMD fikk i 2020 Samfunnsøkonomisk analyse til å se på 15 verdikjeder som har særlig styrke eller konkurransekraft i Norge. Dette omhandlet blant annet marin mat, jordbruksbasert mat, våpen, bildeler, maritim transport, fornybar energi, bygg og anleggsprodukter, metall og industrimetaller, Ikt-løsninger, fossil energi ogpetrokjemiske produkter. Kanskje bør noen av disse 15 verdikjedene danne grunnlaget for Langtidsplanens samfunnsoppdrag. Langtidsplanen for forskning kan ikke være en enkeltstående strategi, men må ta inn over seg at forskningspolitikken er blitt en større del av nærings- og regionalpolitikken.

Årlige budsjetter vil ikke være nok

I nåværende langtidsplan for forskning og høyere utdanning mangler det ikke på overordnede initiativ. Tiltakene benytter ord som satse på, legge til rette for og bidra til. Vi mener langtidsplanen må være tydeligere på ambisjonene, legge inn økonomiske forpliktelser, og adressere risikovillighet hvis vi skal få til et nødvendig taktskifte i forskningspolitikken.

En ambisiøs plan uten økonomiske forpliktelser blir en svak plan. Vi trenger en debatt om hvordan vi skal få til mer forskning og innovasjon gjennom andre kanaler enn bare de årlige budsjettene. Vi må diskutere nye måter vi kan samfinansiere forskning og innovasjon på. Bør man gjøre det som i EU, der Europeiske partnerskap med offentlig-private investeringer er grunnmuren, i såkalt "blended financing"? Bør finansiering skje primært gjennom avgifter? Slik man allerede gjør innenfor både landbruk og fiskeri, hvor det innkreves avgifter som benyttes til FoU for å videreutvikle næringene. Tilsvarende kan man tenke at deler av CO2 avgiften eller andre viktige områder må sette av midler til forskning og innovasjon for å være en del av kunnskapsutviklingen? De konkrete opptrappingsplanene må invitere til bredere og lengre satsninger som gjennom senterordninger eller samarbeidsprosjekter for å øke næringslivets innsats i forskning og innovasjon.

Samfunnsoppdrag krever risikovillighet

Å etablere store samfunnsoppdrag på nasjonalt nivå vil kreve økt risikovillighet. Vilje til å rigge verdikjeder på nye måter, og til å se etter nye synergier mellom eksisterende midler og virkemiddelapparatet. Våge å utfordre myndighetenes sektorprinsipp og risikovillighet for egne budsjettformål.

Vi kan ikke rigge utlysningene etter virkemiddelapparatets ønsker, vi må rigge virkemidlene etter hva aktørene har behov for. Et eksempel er innen IKT-forskningen for muliggjørende teknologier i Norge. Her ligger tyngden kun i grunnforskningsprosjekter til UH-sektoren hvorav kun 1% i de siste fem årene er benyttet på anvendt forskning med næringslivsrelevans.  I Horisont Europa incentiver man i større grad for tverrsektorielt samarbeid og implementering av resultater. Det vil derfor være sentralt at Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning legger til rette for incentiver for samarbeid utover UH sektoren, selv om KD ikke sitter med direkte styringsrett over aktørene.  

Vi forventer at det tilrettelegges for risikovillighet for de aktørene som er rigget for å gjøre noe med det, ikke at planen utelukkende ser på UH-sektorens samfunnsoppdrag og utvider den.  Slik at når forskningsinstituttene ber om en forpliktende opptrapping av grunnfinansiering i langtidsplanen, fra nåværende 10% til 25% handler det ikke om å sikre sin egen eksistens. Det handler om å kunne være i posisjon til å ta den risikoen ingen andre er villige til å ta eller betale for. Slik at de kan bygge kunnskapen og teknologien Norges nye næringsliv og offentlig sektor trenger..  Det er det grunnfinansieringen er til for, men er for lav til å kunne gi det løftet vi nå trenger.

Vi må se forskning og utvikling som en del av verktøykassen

For å holde tritt med den teknologiske utviklingen, pandemiens etterspill og klimakrisen som må løses vil det være krav om tempo, risikovillighet, dynamikk og tenke hele verdikjeder i både utvikling og politikkutforming. Vi må ha et helhetlig blikk på fremtiden og unngå en polarisering i forsknings- og utdanningspolitikken. Det langsiktige behovet i UH sektoren må veies opp mot mer anvendt forskning i næringslivet, men det ene kan ikke trumfe det andre.

Vi må bygge kunnskap for fremtiden gjennom grunnforskning, anvendt forskning og innovasjonsaktiviteter, der vi ikke glemmer at alle brikkene bør ivaretas for å være et veldrevent og konkurransedyktig. Vi må se på forskning og utdanning som et virkemiddel for å nå overordnede mål - og ikke et mål i seg selv. Langtidsplanen må sette opp konkrete og målbare opptrappingsplaner og ambisjoner for økt finansiering for forskning med forslag til tiltak og retning.

Det er store forventninger til revideringen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.. Det er ikke et hvileskjær som forventes nå, men et taktskifte i forskningspolitikken for å få det Norge vi trenger for fremtiden.