Foto: Camilla Næss / NINA.
Forskning viser at restaurering av gytebekker vil gi en positiv effekt både for ørret og laks, men også for et samlet biologisk mangfold og andre vanntilknytta dyr som er avhengig av en frisk leirbekk.
Leirbekken er et av fire sidevassdrag i Orkla som nå restaureres tilbake til levende ørretbekk, uten at det går på bekostning av annen arealbruk i nærområdet.
Leirbekken var tidligere en produktiv sjøørretbekk. I dag er den blant de sidevassdragene i Orkla som er mest påvirket av mennesker, og forskerne har beregnet produksjonstapet av ørret til 80%. Leirbekken er i så måte ikke unik. Små bekker og elver har over mange år måtte vike for jordbruk, vannkraft, veibygging og andre arealinngrep. Fremskritt som har gjort livet enklere for oss har hatt stikk motsatt effekt på sjøørreten.
At natur går tapt er typisk for vår tid, men noe er i emning. Vi har skjønt at det ikke lenger er nok å bevare natur – vi må i tillegg restaurere det som er ødelagt.
– Det å restaurere bekker er en av de smarte løsningene og vi kommer til å se mer av dette fremover, og Leirbekken er et godt eksempel, sier Dagmar Hagen, Norsk Institutt for naturforskning (NINA).
Det er nemlig nok å ta av. Både i Trøndelag og i resten av landet er mange sjøørretvassdrag nede for telling. Rørlagte, lukkede bekker og kanalisering/utretting gir fisken mindre areal å boltre seg på, vegbygging sperrer for ørretens naturlige vandringer, og vannkvaliteten er dårlig mange steder, slik at slam legger seg over bekkebunnen der det før var gode gyte- og oppvekstområder.
Summen av alle disse belastningene gir stor negativt effekt for fisk og biologisk mangfold i vassdragene. Årsakene er sammensatte, og inngrepene mange. Men det er mulig å tenke seg et moderne landskap som rommer både folk og fisk.
– Etter en grundig kartlegging valgte NINA ut fire bekker i Orklavassdraget hvor det er mulig å tilbakeføre viktige naturkvaliteter med enkle midler, uten at det får store konsekvenser for annen arealbruk i nærområdet, sier Odd Lykkja i Orklavassdraget vannområde, som leder restaureringsprosjektet.
Erfaringene fra Tonga lover godt. Høsten 2020 ble samløpet med Orkla flyttet for å sikre fisken fri passasje opp i bekken, og allerede året etter var ørreten tilbake.
– I et område av bekken talte vi over 400 ørretunger per hundre kvadratmeter, forteller Øyvind Solem, NINA. Nå håper vi at Leirbekken skal komme opp på samme nivå.
Det har skjedd mye i Leirbekken det siste året. Svinger har sørget for mer variasjon i bekken, som sammen med utvidet bekkebredde har gitt økt produksjonsareal. Elvesteiner og gytegrus har gitt både flere og bedre gyte- og oppvekstområder, og sammen med naturlig trevirke, røtter og storstein som strømstyrere, har Leirbekken i sum blitt en friskere og mer vital elv.
Vassdragets evne til å håndtere ekstremnedbør, isgang og større flommer blir også forbedret gjennom tiltakene som gjøres. Det er derfor et «klimatiltak» å restaurere vassdrag, noe som synes mer og mer aktuelt, etter hvert som de observerte klimaendringene har ført til at tidligere ekstremvær ser ut til å ha blitt «den nye normalen».
I sum vil alle disse tiltakene ikke bare gi en veldig positiv effekt for ørret og eventuelt laks, men også for et samlet biologiske mangfold og andre vanntilknytta dyr som er avhengige av en frisk leirbekk, sier Morten André Bergan, forsker i NINA.
Prosjektet «Helhetlig vannmiljørestaurering av sjøørretvassdrag i Orkla» startet opp i 2020, og er et samarbeid mellom Orklavassdraget vannområde, Orkland kommune, NINA, Orkla fellesforvaltning og SG Entreprenører AS. Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratet, Statsforvalteren i Trøndelag, Trøndelag Fylkeskommune og Kultiveringsfondet for Orkla.
Målet er å gjenopprette tapt areal i viktige sjøørretvassdrag, og komme nærmere vannforskriftens krav til «God økologisk tilstand». Det vil også øke produksjonsevnen av sjøørret i bekker der man i dag har redusert eller tapt produksjon som følge av et belastet vannmiljø og dårlig tilstand.
Kilde: Norsk institutt for naturfoskning (NINA)
