Kortsiktig tenkt om langsiktig kunnskap

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2018 legges det opp til at forskningsinvesteringene neste år skal utgjøre en mindre andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) enn i år. Det skjer i en tid der kunnskapsbasert omstilling, innovasjon og utvikling – med god grunn – er blitt politikkens nye mantra. Spesielt urovekkende er det at regjeringen vil redusere investeringene i den næringsrettede forskningen.

Begrenser samfunnseffekten

I sommer la OECD frem en gjennomgang av det norske forsknings- og innovasjonssystemet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Der understreker de at basisfinansieringen til norske forskningsinstitutter er så lav at det begrenser samfunnseffekten. Det skjer selv om forskningen har høy kvalitet og relevans.

Basisfinansiering er det beskjedne statlige tilskuddet til forskningsinstituttene. Formålet er å sikre en sterk instituttsektor som tilbyr næringsliv og offentlig sektor relevant kompetanse og forskningstjenester av høy internasjonal kvalitet. Instituttenes virksomhet er ellers og i all hovedsak basert på oppdrag og prosjekter de selv henter inn nasjonalt og internasjonalt.

Store europeiske forskningsinstitutter som Fraunhofer (TYS) Digital Catapult (UK), VTT (FIN), TNO (NED) og VITO (BEL) har alle en basisbevilgning på mellom 25 og 50 prosent. Til sammenligning har SINTEF, som er Norge største og Europas fjerde største forskningsinstitutt, en basisbevilgning på bare sju prosent.

Stimulerer vitenskapelig kvalitet

Basisfinansieringen blir brukt til langsiktig kunnskaps- og kompetanseoppbygging. Den skal stimulere til vitenskapelig kvalitet, internasjonalisering og samarbeid. De store europeiske instituttene har dermed mulighet til å jobbe med fremtidsrettet forskning som det ikke er betalingsvilje for i dag. SINTEF må på sin side begrense den langsiktige forskningen og det utforskende samarbeidet med brukerne. De må ofte velge kortsiktige løsninger for å sikre finansiering.

De store europeiske instituttene blir brukt av myndighetene som katalysatorer for innovasjon og utvikling i både næringsliv og offentlig sektor. Disse landene er også betegnet som innovasjonsledere i European Innovation Scoreboard. Det er ikke Norge.

I den internasjonale konkurransen gir den norske basisfinansiering dårligere konkurransevilkår for SINTEF og de andre forskningsinstituttene: Langt viktigere er det at samfunnet går glipp av den innovasjonskraften som ligger i instituttene.

Avkastning på minimum 300 prosent

Technopolis' effektanalyse av det norske næringslivets forskningssamarbeid med de teknisk-industrielle instituttene viser at det har bidratt til økt verdiskaping på 80 milliarder kroner per år de siste ti årene. Samtidig viser en studie fra EARTO at én krone investert i forskning gir gevinst for bedriftene på 4-10 kroner. Det er en avkastning på minimum 300 prosent.

Norge må de neste årene utvikle nytt næringsliv for å løse store samfunnsutfordringer innen blant annet klima, energi, helse og sikkerhet. I tillegg kommer det åpenbare behovet for nye kunnskapsarbeidsplasser som skal overta for næringer i tilbakegang. Da er det dramatisk at det nettopp er næringsrettet forskning med høy avkastning som kommer dårligst ut i budsjettet.

Abelia og Tekna mener at basisfinansieringen til forskningsinstituttene gradvis må trappes opp til et internasjonalt nivå på minimum 25 prosent over en femårsperiode. Den opptrappingen bør starte allerede i 2018 med 120 millioner kroner.

OECDs konklusjon om det norske forsknings- og innovasjonssystemet kan nemlig ikke bli tydeligere: Basisfinansieringen til instituttene må styrkes. Samme konklusjon kom også regjeringen og Stortinget til under behandlingen av industrimeldingen tidligere i år.

(Denne kommentaren er tidligere publisert i Khrono.)