Hvor mange professorer trengs det...

Det er et spørsmål med liten forskningspolitisk verdi, men jeg kommer tilbake til det. Spørsmålet jeg virkelig ønsker at noen skal svare på er: Hvor mye av forskningen skal være nysgjerrighetsdrevet? Det vanlige svaret er «mer». Det er for enkelt.

Det enkleste argumentet i forskningsdebatten er å si at det er kvalitet som skal telle ved tildeling av forskningsmidler. Vanligvis følges dette argumentet av at hvis bare forskerne får frihet til selv å utforme forskningen sin, og fortrinnsvis ved et universitet, vil dette føre til bedre resultater. Den vanligste tankerekken er at all denne frie forskningen i sum vil føre til at samfunnet får den forskningen det trenger.

Vi vet av historien at grunnforskere er stiavhengige: En forsker som er verdensledende på grunnforskning innen hjertemedisin, vil først og fremst fortsette å være verdensledende på hjertet, og i liten grad gå inn i forskningen på aldring og demens, selv om samfunnets behov kanskje er større innenfor det sistnevnte.

Vi andre er nok minst like stiavhengige som forskere.

Universitetene har i liten grad hatt evne til å gå inn i nye forskningsfelter. Nye forskningsfelter kommer gjennom brede initiativer fra myndigheter. Ved å stille store forskningsmidler til disposisjon, skapes det nye forskningsfelter. I starten er det ofte prosjekter som ikke er verdensledende på kvalitet, men som er relevante. Over tid øker kvaliteten (slik vi har sett innenfor klimaforskningen). Dette gir også en rimelig forklaring til Produktivitetskommisjonen på hvorfor det er riktig å gi forskningsmidler til et tematisk prosjekt som har 4 eller 5, selv om det fins prosjekter innen de ikke-tematiske konkurransearenaene som har karakter 6 eller 7.

Det fins for øvrig strålende unntak: Forskere som går inn i nye felt med kraft og iver. Og vi andre er nok minst like stiavhengige som forskere.

Mitt første poeng er: Hvis vi bare satser på det forskerne selv ønsker å forske på, vil ikke samfunnet få nok forskning innenfor nye områder der samfunnet har behov for forskningsbaserte løsninger.

Fagerbergutvalget fra 2011 (NOU 20011:6 Et åpnere forskningssystem) og Produktivitetskommisjonen (NOU 2016: 3 Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi) har omtrent samme innfallsvinkel: De mener at forskningsprosjekter som oppnår karakteren 6 eller 7 i forskningsrådets åpne (ikke-tematiske) konkurransearenaer, skal få finansiering. Fagerbergutvalget regnet ut at det ville gi omtrent 600 flere prosjekter og koste to milliarder kroner. La oss tenke oss at vi har pengene, slik at alle som klarer å lage gode nok søknader får finansiering. Er det uproblematisk?

Det er ikke snakk om å tvinge forskere til å drive med noe de ikke kan. 

Jeg har stor forståelse for at forskere ønsker å forfølge sine egne i ideer. Jeg vil tro at de fleste flinke forskere vil søke etter midler gjennom de åpne konkurransearenaene dersom karakter 6 og 7 førte til innvilgelse. Da kan vi komme i en situasjon hvor de aller fleste av de flinkeste forskerne driver med sitt, mens forskning innenfor viktige samfunnsutfordringer i mindre grad er befolket av de aller beste.

Vi er da inne på konseptet om alternativnytte. Sett fra samfunnets side ville alternativnytten av en del av de beste forskerne vært høyere dersom de satset innenfor en del av de prioriterte forskningsområdene våre, som nye materialer, hav, klima eller helse.

Det er ikke snakk om å tvinge forskere til å drive med noe de ikke kan. Men det handler om å stimulere noen av de beste til å vri litt på forskningen sin, slik at den også gir viktige forskningssvar til samfunnet.

Mitt andre poeng er dermed at vi også må ha en forskningspolitikk som sikrer at noen at de aller beste forskerne også er aktive innenfor forskning for å møte utfordringene samfunnet står overfor.

Det er lett å se forskjell på forskningen fra en fast ansatt professor ved et universitet som forsker på renessansens tankesett, og forskeren i Statoil som skal finne en pumpeløsning som kan effektivisere strømningen av gass. Det sistnevnte vil være konkret, drevet av et spesifikt behov, og vil kunne leses ut i en direkte økonomisk nytteverdi. Renessansemenneskets tenkesett er det vanskeligere å se den umiddelbare nytteverdien av i økonomisk forstand.

Forskningen skal legge grunnlag for å møte samfunnsutfordringene.

Vi vil typisk kalle professorens forskning for «grunnforskning» og Statoilforskerens arbeid for «anvendt forskning». Men når regjeringen bruker flere hundre millioner på klimaforskning eller funksjonell genomforskning, begynner definisjonene straks å bli vanskeligere. Da har myndighetene definert en overordnet målsetting. Mens forskningen som utføres typisk vil dekke hele spekteret fra veldig anvendt forskning til helt grunnleggende forskning. Mange av debattantene innenfor forskningspolitikken omtaler all tematisk styrt forskning med forakt.

Min erfaring er at det ikke er svart-hvitt innenfor de tematisk styre satsingene. Innenfor FUGE (Funksjonell genomforskning) var det for eksempel slik at 85 prosent av forskningen ble karakterisert som «grunnforskning».

Mitt tredje poeng blir dermed at når myndigheter og forskningsråd setter i gang brede forskningssatsinger for å møte samfunnsutfordringene, må det være stor frihet innenfor en overordnet tematikk.

Forskningen har tre oppgaver: Forskningen skal løse konkrete problemer – det kaller vi gjerne anvendt forskning; forskningen skal bygge kunnskapsgrunnlaget – det kaller vi gjerne grunnforskning, og fra denne forskningen kan det komme svar på spørsmål vi ikke visste vi burde ha stilt; forskningen skal legge grunnlag for å møte samfunnsutfordringene – denne tenkemåten er nyere og har ikke noe innarbeidet navn enda. Dette er forskning som gjerne er definert gjennom politiske prosesser. I EUs forskningsprogram er det en egen «pilar» som handler om samfunnsutfordringene.

Er dere enig i at forskningssystemet også må legge til rette for å møts samfunnsutfordringene?

Når balansen i forskningssystemet skal diskuteres (slik både Fagerbergutvalget og Produktivitetskommisjonen sier de gjør), er det denne balansen som er interessant. Vi må ha et forskningssystem som både er i stand til å gi de uventede svarene gjennom nysgjerrighetsdrevet forskning og som er i stand til å svare på samfunnets behov.

Min utfordring til alle dem som på autopilot sier at vi skal satse på kvalitet og at forskningen må være fri, blir dermed: er dere enig i at forskningssystemet også må legge til rette for å møte samfunnsutfordringene? Hvis så, hvordan skal denne balansen se ut?

Vår stereotype oppfatning av en professor er at han (for det er gjerne en han) ikke er særlig flink til å skifte lyspærer (undertegnede har anekdotiske observasjoner som støtter en slik oppfatning). Sannsynligvis vil ikke vår evne til å få byttet lyspærer i samfunnet øke uansett hvor mange professorer vi ansetter. Et litt seriøst poeng bak dette fjaset er at vi trenger mange ulike egenskaper i samfunnet, og at vi trenger ulike former for forskning. Jeg tror for eksempel klimaforskningen vil bli skadelidende hvis alle de beste forskerne kan få finansiert sine private forskningshjertebarn.

Som samfunn trenger vi at noen av de beste hodene også bidrar til forskningen som trengs for å møte de store utfordringene i vår tid.

(Denne kommentaren er skrevet av Kyrre Lekve, Viseadministrerende direktør i Simula Research Laboratory, og sto først på trykk i Agendamagasin.no)