Fristill forskningsinstituttene!

Det er helt grunnleggende at vi har tillit til forskning. Vi må kunne stole på at forskningen er uavhengig og samfunnsnyttig, og at det er de beste miljøene som utfører den. De siste årene har vi imidlertid sett at de statlige forskningsinstituttene ikke har den nødvendige uavhengighet.

Innblanding fra regjeringen

Da Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) ble opprettet i 2015 ble det politisk bestemt at det skulle være et forvaltningsorgan hvor forskningsoppdragene skulle tildeles direkte, og ikke gjennom konkurranse. Senere gikk den nytilsatte direktøren av fordi regjeringen blandet seg inn i instituttets drift.

I fjor ble det ramaskrik da fiskeriminister Per Sandberg (Frp) kom med uttalelser om at forskerne ved det statlig eide Havforskningsinstituttet (HI) måtte være positivt innstilt til oppdrettsnæringen.

For tiden har Morgenbladet en serie med artikler om Fiskeri- og havbruksnæringens Forskningsfond (FHF) som avdekker svært slett forskningsetikk og kritikkverdige tildelinger av forskningsmillioner.

Systematisk flytting til staten

I tillegg kommer historier der staten har trukket tilbake anbud om rømt oppdrettsfisk som ble vunnet av det uavhengige Norsk institutt for naturforskning (NINA), og i stedet gitt til det statlige HI. Samme skjebne fikk den nasjonale overvåkingen av lakselus.

På toppen av dette driver staten en mer systematisk flytting av forskning fra det åpne markedet til statlige virksomheter. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sendte tidligere ut forskning på anbud, men har nå valgt å bygge opp sin egen interne forskningsavdeling.

Dette er svært bekymringsfullt, og gir grunn til å stille grunnleggende spørsmål:

• Hva innebærer kravene om uavhengighet og åpenhet i forskningen?
• Hvordan kan det sikres i en tid med tette koblinger mellom forskning, politikk og næringsliv?
• Kan krav til nytteverdi bidra til at flere vil påvirke forskningsresultater og bruken av dem?
• Hvilket ansvar har forskere og oppdragsgivere for å sikre en best mulig rollefordeling?

Mister tilliten

Staten tar grep. Tilsynelatende. HI skal slås sammen med Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) fra nyttår. Årsaken er forventet vekst i marin sektor og behovet for mer faglig samspill. FHF er på sin side foreslått å bli omgjort fra et forvaltningsorgan til et statlig aksjeselskap. Årsaken er at man ønsker klarhet i ansvarsforhold og styring.

Mangel på faglig samspill og ansvarsforhold er imidlertid ikke det største problemet i norsk instituttsektor. Problemet er at vi mister tilliten til forskningen når det blir stadig flere forsøk på politisk styring. Det vi trenger er en bred debatt om organisering i instituttsektoren, og hvordan vi skal sikre en armlengdes avstand mellom de som bestiller eller bevilger penger til forskning og de som utfører den.

Abelia mener at det ikke er en statlig rolle å drive forskningsinstitutter. Det argumenteres gjerne for at instituttene er såkalte forvaltningsorganer med spesielle oppdrag fra det offentlige. Det kan imidlertid fint løses gjennom uavhengige forvaltningsoppdrag, og krever ikke at staten har direkte eierskap eller oppnevner styrer.

Organisatorisk fristilling

Abelia mener behovet for en armlengdes avstand til politikk og næringsliv sikres best gjennom organisatorisk fristilling. Ved å kanalisere forskningsmidlene gjennom åpen konkurranse mellom uavhengige institusjoner sikrer vi også at de beste miljøene utfører forskningen, og at vi får mest mulig samfunnsnytte for våre forskningsressurser.

En fristilling av de gjenværende statlige forskningsinstituttene vil gjøre det langt enklere for instituttene å ta oppdrag og inngå samarbeid, enten det er med private eller offentlige aktører. Men aller viktigst: Det bidrar til å styrke forskningens åpenhet og uavhengighet.