Fri flyt av forskere

Ferske tall fra NIFU viser at nærmere to av tre av de som tar doktorgrad velger andre veier enn karriere i universitets- og høyskolesektoren (UH). Det er bra, fordi et stadig mer kompetanseintensivt næringsliv og en offentlig sektor i omstilling trenger dem. I en debatt om attraktive karriereveier for forskere må vi ikke bare se innenfor akademia, men også diskutere de viktige veiene ut og inn.

Underdalsutvalget ble oppnevnt av Kunnskapsdepartementet i juni 2017 for å vurdere stillingsstrukturen i UH-sektoren. Målet er å ivareta alle oppgaver – forskning, utdanning, innovasjon og formidling – og legge til rette for gode karriereveier og mobilitet.

Regjeringen ønsker at stillinger i høyere utdanning skal være ettertraktet av både nordmenn og utlendinger. Da må det tilrettelegges for karriereveier, samtidig som personalet blir stimulert til faglig utvikling gjennom hele karrieren.

Tydeligere karriereveier

I sin rapport foreslår Underdalsutvalget endret stillingsstruktur i UH-sektoren. Den består av tre likestilte karrierestiger; professorstige, forsker-lektor-stige og fagstøttestige, samt en spissing av postdoktorstillingen. Utvalget mener dette skal føre til økt fleksibilitet, redusert midlertidighet, økt forutsigbarhet og tydeligere karriereveier for forskere og lektorer.

Forslagene til utvalget er interessante. Den største mangelen med utvalgets mandat og arbeid er imidlertid at de ikke går inn i hvordan stillingsstrukturen kan gjøre de ansatte attraktive for arbeidslivet utenfor UH-sektoren – dit de fleste går.

I en nasjonal omstilling hvor forskning, utvikling og innovasjon innehar hovedrollene, er det svært viktig at fagekspertene beveger seg over i andre deler av arbeidslivet. Dette gir kompetanseoverføring fra akademia til arbeidsliv, og fra arbeidsliv tilbake til akademia.

Praksisprofessor

Det er ikke slik at fagpersoner må være 100 prosent i den ene eller den andre sektoren. Abelia og NHO har foreslått en ny stillingskategori som praksisprofessor i UH-sektoren, hvor tanken nettopp er å hente inn ressurspersoner fra næringslivet med utviklings- og innovasjonskompetanse. Dette vil gi bedre arbeidslivsrelevans i både utdanning og forskning.

Det eksisterer flere begrensninger som gjør det vanskelig med mobilitet mellom sektorene. En av dem er et pensjonssystem som gjør det vanskelig å bevege seg. Det gjelder spesielt et stykke ut i karrieren – når vi må forvente at fagpersonene besitter betydelig kompetanse som er interessant for næringslivet.

En annen begrensning er at forskerutdanningene i for liten grad er innrettet mot anvendt kunnskap, samarbeid med andre samfunnsaktører og praktisk håndtering av utfordringer i samfunnet. Hvis forskerutdanningen først og fremst er rettet mot videre teoretisk arbeid i UH-sektoren, blir mange av kandidatene mindre attraktive og effektive i arbeidslivet utenfor.

Dette kan vi gjøre noe med.

For det første kan vi utvide bruken av doktorgradsløpene (Nærings-PhD, Off-PhD og Institutt-PhD) hvor kandidatene arbeider med aktuelle problemstillinger i samarbeid med de som kjenner dem best.

For det andre kan flere institusjoner i UH-sektoren ta i bruk II-stillinger for ansatte fra bedrifter og forskningsinstitutter, og det kan også gå den andre veien. Det er viktig at "praktikere" bidrar i undervisning og forskning, og at ansatte i UH-sektoren får en større kjennskap og nærhet til anvendte problemstillinger.

Fagpersoner i praksis

Helsesektoren har en ordning der legespesialister tjener opp et visst antall dager per år, som etter en tid tas ut i lønnet permisjon for å oppdatere og videreutvikle kompetanse. Det kan skje gjennom forskning og publisering, hospitering i sterke fagmiljøer, formelle kurs og annet. En slik modell burde også være mulig i UH-sektoren, men da som en ordning der fagpersonene går ut i praksis på det området hvor de har sin forskning og undervisning.

Et globalt konkurranseutsatt næringsliv er avhengig av å være innovativt og stadig forbedre tjenester og produkter. Derfor er det avgjørende å ha et godt samarbeid med kompetansen i UH-sektoren. Vi ser hvor godt slike samarbeid foregår på en organisert måte i næringsklynger i blant annet Kongsberg, Raufoss og Ålesund.

Samtidig vet vi at 95 prosent av de som utdannes i UH-sektoren skal ut i det øvrige arbeids- og næringslivet. UH-sektoren må derfor være faglig relevant, og forstå de ulike kulturene og arbeidsmetodene i arbeids- og næringslivet. Da vil de være bedre i stand til å utvikle mer nyttige studieprogrammer og løse sitt samfunnsoppdrag bedre.

(Denne kommentaren er tidligere publisert i Finansavisen)