Svaret er digital transformasjon!

Mens barna sitter på rommene sine og kommuniserer med slekt og venner via digitale kanaler som Snapchat, Facetime og Skype, sitter mor og far på kjøkkenet og fyller ut søknadsskjemaet til skolefritidsordningen. Der må de skrive sin egen adresse fire ganger. På samme papir. Med kulepenn.

Slikt avler rop om digitalisering. Noen vil ha søknadsskjemaet til skolefritidsordningen i digitalt PDF-format, andre vil fylle inn informasjon direkte på skolens nettside. Begge deler er kanskje digitale versjoner av skjemaet, men det har ingenting med digital transformasjon å gjøre.

Det ville det først blitt hvis det offentlige hadde erkjent at de allerede har all informasjon de trenger om barna, og deretter gir dem automatisk tilbud om offentlige tjenester som vi uansett vet at de kommer til å bruke. På samme måte som selvangivelsen – en vellykket digital transformasjon – automatisk blir levert hvis du ikke gjør endringer.

Digital transformasjon handler ikke om å lage digitale versjoner av analoge oppgaver og produkter. Digital transformasjon handler om å tenke helt nytt og løse oppgaver på helt andre måter. Her er brukerne av tjenestene i sentrum, og det er deres behov og opplevelse som styrer utforming av tjenestene. Dette er ikke små justeringer, dette er grunnleggende endringer.

Derfor handler ikke læringsteknologi om å lese en skjønnlitterær bok på iPad eller få matematiske regnestykker på en skjerm. Digitale læremidler handler om å endre hele måten vi underviser og lærer på. For eksempel gjennom adaptiv teknologi der læremidlene fanger opp hva elevene må lære mer av – og dermed styrer dem til å øve mer på områdene de sliter mest med.

Problemet

Den norske staten er i ferd med å bli altfor stor og tung. Offentlig sektor står i dag for mer enn halvparten av Norges bruttonasjonalprodukt (BNP). En offentlig sektor som vokser uansett om tidene er gode eller dårlige er ikke bærekraftig.

I perspektivmeldingen skriver regjeringen at de offentlige utgiftene vil øke raskere enn inntektene allerede i 2030 hvis vi ikke gjør endringer. Vi blir flere eldre, og vi lever lenger. Oljeinntektene vil ikke veie opp for dette, de får tvert imot mindre betydning. Vi må derfor unngå luksusfellen ved å bruke mer penger enn vi har.

Kort fortalt må vi øke de offentlige inntektene og redusere de offentlige kostnadene. Hvordan det skal gjøres er fortsatt det store spørsmålet. Og digital transformasjon er fortsatt svaret.

Kostnadene

La oss bruke helsetjenesten som eksempel. De neste årene blir vi stadig flere eldre, og ingen av oss har planer om å ta til takke med et dårligere velferdstilbud enn det vi har i dag. Derimot forventer vi en økning i tjenestekvaliteten.

En 70-åring bruker helsetjenesten dobbelt så mye som en 40-åring. Flere eldre gir mer press på offentlige tjenester. I 2015 jobbet 110.000 i spesialisthelsetjenesten – i 2030 er det behov for 30.000 flere. I 2015 jobbet det 140.000 i kommunene - i 2030 er det behov for 70.000 flere. De fleste ser at dette regnestykket ikke vil gå opp.

Den store forestående omsorgskrisen blir ikke skapt av eldrebølgen. Den skapes av forestillingen om at omsorg ikke kan gjøres annerledes enn i dag. Vi trenger nødvendigvis ikke flere sykehjemsplasser i Norge – vi trenger bedre bruk av teknologi som gjør at eldre kan leve lenger i sine egne hjem.

Slik kunne vi fortsatt med eksempler innen både barnehage, utdanning, bygg og transport. Hovedpoenget er at digitalisering og innovasjon kan redusere statens kostnader, men da må også de offentlige tjenestene designes på nytt og omfatte både arbeidskraft, prosesser, ledelse og teknologi. Det holder ikke å kaste en iPad til en hjemmehjelper og tro at resten går av seg selv. Det kreves grunnleggende endringer. Digital transformasjon er fortsatt svaret.

Inntektene

For å øke statens inntekter trenger vi flere arbeidsplasser, skatte- og eksportinntekter. I en stadig mer global konkurranse er det ikke bare offentlig sektor som trenger økt produktivitet. Også næringslivet er avhengig av dette.

Det finnes en rekke utviklingstrekk i den kunnskapsbaserte tjenesteøkonomien. Verdiene blir i mindre grad skapt av produktutvikling i lineære prosesser innenfor fire vegger i en fabrikk. Derimot ser vi stadig oftere nye tjenester etablert på digitale plattformer. Verdier skapes ikke først og fremst gjennom kontroll over ressursene, men gjennom å koble behov og ressurser til riktig tid og riktig person – raskt.

En slik digital transformasjon innebærer endringer og nyetableringer av forretningsmodeller. Utviklere og forbrukere settes i direkte kontakt med hverandre gjennom en markedsplass. Når verdien for den ene parten vokser gjør den det også for den andre. Jo større nettverket er, jo bedre samsvar mellom tilbud og etterspørsel som igjen skaper rikere data.

Plattformøkonomier muliggjøres av stadig økende mengde av datakraft. Da den første iPhonen kom i 2007 var den banebrytende, men i dag ville den ikke hatt nok datakraft til å kjøre den relativt enkle appen transportselskapet Uber bruker. Den digitale utviklingen vil derfor skape stadig nye muligheter som igjen vil påvirke global produksjon og konkurranse. Fortsatt vil det skapes verdier i lineære prosesser, men den som kjenner teknologisk utvikling vil også se hvor konkurrentene kommer til å dukke opp.

Samspillet

Vi kan trygt konkludere med at den norske velferden er avhengig av omstilling til nye tider. I Abelias årlige omstillingsbarometer måler vi hvor godt Norge gjør det på en rekke områder som er viktige for omstilling, målt i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med.

Kort fortalt er det en del oppoverbakke for Norge. Vi har god bredde i utdanningen, men vi mangler spesialister, spesielt innen IKT. Vårt innovasjonssystem er for svakt, med virkemidler som ikke skaper tilstrekkelig motivasjon til entreprenørskap. Vi scorer gjennomsnittlig på forskning, utvikling og innovasjon - både i omfang, kvalitet og bredde. Og ikke minst ligger vi langt bak i offentlig digitalisering, til tross for at vi ligger i verdenstoppen på privat teknologibruk og ferdigheter.

Men vi har noen virkelig store fortrinn: Norge er et av verdens beste samfunn gjennom å kombinere en åpen, utadvendt markedsøkonomi med en sterk velferdsstat. Vi har skapt og fordelt store verdier, slik at vi i dag har små forskjeller og høy tillit til institusjonene våre og til hverandre. Samspill mellom privat og offentlig sektor er bærebjelke i den "den norske modellen". Disse styrkene må vi utnytte til å fremme næringsutvikling og sysselsetting for å få fart på "den norske propellen".

I et godt samspill må staten utøve sine ulike roller på en måte som fremmer, ikke hemmer næringsutvikling. Staten kan være garantist for et velfungerende næringsliv gjennom fornuftig regulering og håndhevelse. Men staten kan også være en uforutsigbar premissleverandør eller – i verste fall – en direkte konkurrent på helt ulike vilkår. Det siste har vi ikke råd til.

For at Norge skal lykkes med å øke inntekter og redusere kostnader er vi avhengige av et bedre samspill mellom stat og næringsliv. Her vil politisk lederskap og næringslivets innovasjon være de helt sentrale byggesteiner for økt produktivitet og digitalisering.

Svaret er fortsatt digital transformasjon. Hva er neste spørsmål?

(Kommentaren er tidligere publisert i tidsskriftet Magma)