Markedsmakt og teknologi

Den teknologiske utviklingen går raskt, og vi må ta oss tid til å vurdere hvordan vi kan og ønsker å påvirke den. Det norske skolesystemet er stort nok til å utøve betydelig markedsmakt, og digitale læringsressurser og -læringsmidler vil bli stadig viktigere i opplæringen. I tillegg ser vi tegn til at teknologi i stadig større grad blir et politisk spørsmål, og i det siste til og med har entret den geopolitiske diskursen for fullt. Det med god grunn.

Hvordan beskytter vi personvernet vårt, og hvordan ivaretar vi tillit og rettferdighet i benyttelsen av kunstig intelligens? Hvordan sikrer vi at ingen selskap får så stor markedsmakt at det er til hinder for konkurranse og annen nyskaping? Det er spørsmål som bør diskuteres i alle klasserom dersom vi skal gi de unge et grunnlag for å forstå den verden de beveger seg inn i, og forberede dem på å møte samfunnet som selvstendige, kritiske individer. Da er det alvorlig at pilene peker nedover for digital bruk og kompetanse i befolkningen, ifølge Abelias omstillingsbarometer.

Til tross for disse viktige spørsmålene, må vi også klare å lære opp de kommende generasjoner i bruk av verktøyene vi diskuterer.

Flere har etterspurt klarere retningslinjer for skolers innkjøp av digitale verktøy, og det er flere gode grunner til dette. Skolene må i dag hver for seg bruke mye tid på risikovurderinger, innkjøpsavtaler og regelverk.

Det er gode grunner til mer sentral støtte. Anja Salzmann sier blant annet i Klassekampen 20. august at vi trenger «nasjonale retningslinjer for bruken av digitale verktøy i skolen, som utarbeides av eksperter fra ulike disipliner».

Samtidig vet vi fra andre sektorer at store nasjonale godkjennings- og innkjøpsordninger kan gjøre det vanskelig for mindre, lokale aktører å få sine løsninger inn på markedet og at det kan skape nærmest monopoltilstander som kveler ny innovasjon. Vi må derfor ikke utvikle krav som gjør at vi bare sitter igjen med de store, mest profesjonelle aktørene på markedet.

Til syvende og sist handler det om hva vi lærer videre til dem som kommer etter oss. Det handler om å utløse potensialet i barna våre. Jeg håper skolesystemet gjør våre barn i stand til å stille kritiske spørsmål ved utvikling og bruk av ny teknologi, og kompetanse til å utvikle nye, lokale teknologiselskaper som kan konkurrere internasjonalt i fremtiden. Samtidig håper jeg at de har brukerkompetanse til å kunne bruke både Microsoft Excel, Iphone, Chromebook og alle andre verktøy som brukes over alt i samfunnet både nå og fremover i takt med endringer.

Om skolen låser elevene til ett enkelt operativsystem, tvinger dem til å bruke irrelevant teknologi, eller de ikke lærer hvordan man «googler» noe, mener jeg vi har et langt mer grunnleggende problem.