Det pågår en debatt om hvem som skal eie dataene våre og hvordan de skal kunne brukes. Ole Jacob Sunde, styreleder i Schibsted, har sagt at vi trenger en Jens Evensen som kan legge modige planer for forvaltningen av den nye oljen. Modige planer er ingen dårlig idè, men det har skjedd mye siden startskuddet gikk for oljeeventyret på 1960-tallet
Innlegget er opprinnelig publisert i Finansavisen
Det går til tider inflasjon i å uttale hva den nye oljen er. Det er ikke så rart at det er nærliggende å hente inspirasjon fra det som omtales som det norske oljeeventyret, når vi ser på hva man har klart å utrette i sektoren. Men, det er mye som gjør det til en vanskelig sammenligning for bruk og lagring av data. La meg ta noen eksempler.
I en kronikk har Sunde skrevet at "For mens norske myndigheter tok et klart eierskap til oljen på norsk sokkel, finnes det ingen plan for hvem som kan og skal eie data om norske borgere." Men i motsetning til med oljen, som brakte med seg nybrottsarbeid innen havrett, har vi allerede godt etablert regelverk for eierskap til persondata. Det er ikke staten som eier informasjonen om norske borgere – det er borgerne selv. Implementeringen av GDPR i fjor var en ytterlig presisering av eierskap til denne dataen, og de fleste som er interessert i å bruke den "digitale oljen" vil nok ikke først og fremst påstå at vi har for lite regelverk på feltet.
Det er ikke staten som eier informasjonen om norske borgere – det er borgerne selv. - skiver Kjetil Thorvik Brun, konstituert direktør for næringspolitikk og samfunnskontakt.
I motsetning til oljen blir data heller ikke brukt opp. Mens vi nå diskuterer hva vi skal leve av når oljeeventyret tar slutt er data, akkurat som energien vi skal leve av i fremtiden, en fornybar ressurs. Data kan sammenstilles, gjenbrukes og foredles i det uendelige, og verdien øker når man finner nye bruksområder og kan sammenstille data fra ulike kilder og land. Norge har riktig nok flere datasett i verdenskvalitet, men vi er fortsatt et relativt lite land og mye data er vanskelig tilgjengelig. For å utnytte mulighetene dataanalyse og kunstig intelligens kan gi oss i fremtiden, må vi samarbeide.
Data generert av fem millioner nordmenn er ikke mer verdt enn data generert av 500 millioner europeere. Skal vi, ved hjelp av stordataanalyser og kunstig intelligens, skape nye medisiner, finne løsninger på klimautfordringen, eller rense havet for plast, kan ikke Schibsted eller andre selskaper ha enerett på norske data. Heller ikke Google.
Utviklingen kommer ikke av seg selv – vi trenger samarbeid og konkurranse om å finne de beste løsningene. Vi bør ikke opprette letekonsesjoner for data.
Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss? Du er anonym med mindre du oppgir din e-postadresse slik at vi kan kontakte deg.
