MDG – et nytt gründerparti eller norsk rekord i næringsfiendtlighet?

De politiske partiene jobber med nye partiprogrammer. Abelias næringspolitiske direktør, Nils-Ola Widme, analyserer omstillingsvennligheten og innovasjonseffekten til partiprogrammene.

Miljøpartiet De Grønne er et parti i omstilling. De har hatt sin første periode med representasjon i Stortinget, og over en periode med byrådsmakt i Oslo og Bergen. I likhet med sine søsterpartier i Europa, har de klare ambisjoner om å delta i styringen av Norge.

Det mest iøynefallende ved utkastet til partiprogram er selvsagt ikke den grønne tråden, der naturmangfold og miljø helt klart overgår alle andre hensyn. Det er derimot to ting, som også henger sammen; omfanget og detaljeringsgraden.

Styrken i programutkastet er at MDG har gått grundig til verks. De er stappfulle av ideer til konkrete tiltak for å verne miljø og naturmangfold. Det er vanskelig å se for seg et eneste relevant miljøtiltak i Norge, som ikke har fått plass i denne katalogen av et programutkast. Dette er også klokt for et fortsatt ungt parti, som vil ta styring. Alle vet at som ny i regjering, er det de klare standpunktene du hadde med på vei inn døra, som har størst sjanse til å bli gjennomført. En bestilling om 'mer miljø' fra en ny MDG-statsråd til departementsbyråkratiet, vil ikke lede til noen grønn revolusjon.

Risikoen er imidlertid at tiltakene er for mange. Miljøgevinsten avhenger gjennomføringskraften, og i politikk må man prioritere hele tiden. Det betyr selvsagt å nedprioritere. Det er vanskelig å se bort fra at selv et MDG over sperregrensen vil måtte renonsere på en rekke ambisjoner i en regjeringsforhandling med et knippe av de etablerte partiene. Spørsmålet er hvor kompromissviljen ligger, og hva som er partiets red lines i forhandlinger.

En annen risiko er at mange av tiltakene i for stor grad er på idestadiet. Det svekker gjennomføringskraften. En ny MDG-statsråd kan for eksempel komme til å slite med å få byråkratene til å flytte varestrømmen i dagligvarebutikkene over på dispensere, for å spare emballasje. For å nevne ett eksempel. En tredje faktor er at mange av tiltakene krever politisk trykk over mange år. MDGs utfordring blir å bygge folkelig oppslutning om tiltakene de prioriterer, og sikre varige allianser med andre partier for å få dem gjennomført.

MDGs næringspolitikk må kunne sies å være preget av en smule schizofreni.

På den ene siden har de har de en rekke forslag for å fremme utvikling av et nytt og grønnere næringsliv, gjennom det de kaller 'en fremtidsrettet og modig næringspolitikk'. Her er det store ambisjoner om å skape nye eksportnæringer, tilrettelegge for sirkulære verdikjeder og bruke statens innkjøpsmakt til å ta stor risiko for å bygge morgendagens næringsliv. MDG har tro på forskningen, de vil utvikle nye arbeidsplasser, de vil ha grundere, og de vil bruke det offentliges investeringsmakt til å utvikle nye grønne løsninger. De vil satse på sirkulærøkonomi, og mange av reguleringsforslagene minner om hovedelementene i EUs Green Deal.

Men det er særlig politikken på gründerskap og vekstselskaper som får det til å banke i Abelia-hjertene. Partiet innser klart at om de skal aktivt fase ut petroleumsnæringen fra den norske eksportmiksen må noe annet komme isteden. Gode skattemessige rammebetingelser, tilrettelegging for risikovillig kapital og tilgang på høykompetent arbeidskraft; blant annet ved å gjøre det lettere å rekruttere arbeidskraft fra utenfor EØS. Nøyaktig hva som trengs.

Dette tyder på at de deler Abelias tro på at det er mulig å frikoble vekst og utslipp, og at ny teknologi og nye forretningsmodeller skal kunne legge til rette for velstand også i et nullutslippssamfunn.

Skjønt, velstand er ikke et ord de bruker. De er helt klare på at det materielle forbruket skal ned, vi skal gå og sykle mer. Vi skal ta oss bedre tid, i MDG-samfunnet. Mindre og dyrere bruk av fly og bil. Forbruksdempende avgifter og reguleringer. Det er alle de andre kapitlene som skaper tvil om MDGs næringspolitikk er alvorlig ment.

For selv om utkastet har et høyt ambisjonsnivå for utvikling av nytt næringsliv, har de en langt mer konkret og omfattende agenda for regulering, nye avgifter og arealprioriteringer. Så og si alle kapitlene foreslår tiltak som vil heve skatter og avgifter, øke de administrative byrdene, og heve det generelle kostnadsnivået i Norge. Dersom programmet gjennomføres vil en betydelig del av den økonomiske aktiviteten som foregår i Norge enten bli mindre lønnsom, miste utviklingsmuligheter, eller måtte nedlegges. Det er vanskelig å se for seg at ikke denne delen av partiets politikk, også vil kunne påvirke utviklingen av de grønnere næringene som partiet ønsker seg som erstatning for den aktiviteten de vil at vi skal begrense.

En utfordring for MDG er sånn sett fenomenet 'en fugl i hånden og ti på taket'. Alt det de vil kutte, er det som gir nasjonen inntekter i dag. Det de vil ha isteden er inntekter fra nye grønne virksomheter som ennå ikke er der. De økonomiske konsekvensene av dette er ikke diskutert i utkastet. Det er ingen tegn til at partiet har tenkt å kutte i bruken av oljepenger, mens vi venter på at den grønne veksten skal tilta.

Det er altså litt uklart om MDG vil at alle skal tvinges inn i materiell fattigdom, eller om de vil slippe løs den grønne økonomiske veksten som både forskningsmiljøene, kapitalmarkedene og teknologinæringene er i gang med å realisere. Abelia heier på den næringslivsoptimistiske delen av MDGs politikk.

Klimasatsningen til MDG er selvsagt meget ambisiøs. Samfunnet skal krenges kraftig i miljøvennlig retning. Et positivt gjennomgangstema – sammen med alle tiltakene for utfasing og vern – er overgang til sirkulær økonomi, og å slippe til og kommersialisere ny teknologi. En rekke satsninger som næringslivet støtter; CCS, havvind, og Abelia vil særlig støtte tiltak for energisparing i boliger.

Kjernepunktet er selvsagt nedstengningen av petroleumsaktiviteten innen 2035. At dette isolert sett leder til betydelige klimakutt, er klart; de største utslippene i Norge går til å hente olje og gass opp fra grunnen. Det partiet ikke kommenterer, er hvilken effekt tiltaket vil få på klodens klimautslipp. Vi lar det ligge her.

MDG legger opp til en todelt forskningspolitikk, dels den forskningsinnsatsen som skjer i universitets- og høgskolesektoren, men det er også mye god forskningspolitikk i næringskapittelet. Utfordringen for MDG må bli en systemisk tilnærming til kunnskapspolitikken, slik at man evner å se forsknings- og kunnskapspolitikken, næringspolitikken og klimapolitikken som et integrert hele. Vi hadde derfor ønsket MDG hadde hatt tydeligere formuleringer på samspillet mellom akademia, instituttsektoren og næringslivet. Det er i denne grenseflaten vi finne de grensesprengende innovasjoner, som både kan gi økonomisk vekst og klimakutt.

MDG viser også uklare ambisjoner i utdanningspolitikken. Kapitlene er omfattende og ambisiøse, men ambisjonene er ikke klare på at det er kunnskap som er målet. For Abelia er det viktig at vi tetter kompetansegapet i næringslivet. Vi får ikke noen grønn kunnskapsbasert næringsutvikling, hvis ikke kunnskapsfabrikkene i UH-sektoren leverer det næringslivet trenger. MDG er opptatt av å styrke samspillet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet. Men det er uklart hva partiet egentlig vil gjøre for å styrke bedriftenes tilgang på kompetent arbeidskraft.

MDG har åpenbart tatt inn over seg at globale utfordringer må løses gjennom internasjonalt samarbeid. Kapitlet om samarbeid med EU starter med å slå fast at målet er at Norge skal bidra til at EU blir en pioner i det grønne skiftet. De har også – i motsetning til mange andre i Norge – fått med seg at EU er blitt foregangsregionen for klimapolitikk i verden. At det er EU som driver frem mye av norsk klimapolitikk, forbigås i en stillhet som bare kan forklares med at MDG har høyere ambisjoner enn EU.

MDG viser at de mener alvor. De vil ha en hånd på rattet. Spørsmålet er hva den hånden egentlig kommer til å styre mot.