Konsulentenes erfaring og kompetanse fra ulike virksomheter bidrar til en viktig krysspollinering som også kommer statlige virksomheter til gode, skriver næringspolitisk direktør i Abelia Nils-Ola Widme i Dagens Næringsliv. (Foto: Ilja C Hendel).
Det er alltid grunn til å tenke nytt, også i staten. Men når statlige virksomheter har ansvar for samfunnskritiske funksjoner, må også staten benytte seg av samfunnets fremste ekspertise.
Innlegget har stått på trykk i Dagens Næringsliv.
DNs kommentator Anita Hoemsnes etterlyser nytenkning i staten foran årets lønnsoppgjør i sin kommentar 20. april. Hun går langt i å foreslå at de 12 milliardene som staten bruker på å leie inn eksperter bør brukes på å rekruttere egne ansatte og dermed øke statlige lønninger. Det er en dårlig idè.
Det er alltid grunn til å tenke nytt, også i staten. Men når statlige virksomheter har ansvar for samfunnskritiske funksjoner, må staten benytte seg av samfunnets fremste ekspertise. Konsekvensene av et feilet digitaliseringsprosjekt i staten er langt større enn om det samme skjer i en privat bedrift. Man kan ikke tallfeste gevinstene av vellykket digitalisering av offentlige tjenester, eller av tuneller som ikke brenner.
Selvsagt må man også i staten ha nok ekspertise til å klare å vite når man har kompetansesvikt og når man trenger annen ekspertise. Denne kompetansen kan man ikke kjøpe i markedet.
Hoemsnes undervurderer samtidig verdien av konsulentenes erfaring og kompetanse fra ulike virksomheter. Slik erfaring bidrar til en viktig krysspollinering som også kommer statlige virksomheter til gode. Det kan synes som Hoemsnes også overser en av de viktigste grunnene til at staten kjøper inn konsulenthjelp: Mangel på kompetanse er en faktor, men vel så viktig er at dette er ekspertise det ikke er hensiktsmessig å bygge opp internt. Effektiv oppgaveløsning, tilførsel av ny kunnskap og fleksibilitet er langt viktigere for innkjøpere enn reduksjon av kostnader. Ingen virksomhet har mulighet til å ha eksperter på alle felt.
Vi får fort noen nye problemer, om vi velger Hoemsnes' løsning. Den innebærer å betale stadig flere statsansatte stadig høyere lønn, for å holde folk unna bedre betalte jobber i privat sektor. Da får vi fort noen andre problemer på kjøpet. Dette handler ikke om Statens lønnsregulativ og interessekampen mellom hovedsammenslutningene i staten, men om statens lønnsnivå. Og om statens rolle i økonomien og arbeidsmarkedet.
Blir staten lønnsledende i enda større grad enn i dag, særlig innen IT, svekker vi produktiviteten og vekstkraften i privat sektor. 80 prosent av produktivitetsveksten kommer fra digitalisering. IT-næringen ser også det offentlige som en stadig mer aggressiv konkurrent om arbeidskraften. Nye grønne næringer skapes gjennom ny teknologi, men dette stopper opp dersom staten støvsuger arbeidsmarkedene.
Kompetansegapet rammer alle deler av samfunnet. Det handler ikke om lønnsoppgjøret i staten, men om å skape mest mulig ut av de altfor begrensede ressursene vi har. Da kan ikke staten tenke kortsiktig og bare på seg selv.
