Kollektivkommunistene

Kronikken er tidligere publisert av Finansavisen.

Såkalt «Mobility as a Service» (MaaS) er en fremtidsrettet måte å organisere mobilitet. Det avviker fra dagens forretningsmodeller innenfor transport ved at tilbudet til kunden frikobles fra produksjonen av ett bestemt transportmiddel eller en gruppe transportmidler. Den reisende vet hvor han eller hun skal, og så arrangerer mobilitetsoperatøren resten.

MaaS bygger på eksisterende og nye transporttjenester som kollektivtransport, samkjøring, elsykler og sparkesykler, gange og enhver annen form for transport. I stedet for at staten bidrar til en slik innovativ utvikling, velger det offentlige å satse på det kommunale/fylkeskommunale Ruter og det statlige selskapet Entur. Satsingen på egne løsninger bryter med mobilitetstankegangen fordi den begrenses til statens egne transportløsninger. Private aktører slippes ikke til, og dermed går man glipp av en rekke tjenester.

Et fellesskap omtalt som «Kollektivkameratene» er et offentlig-offentlig samarbeid som skal skape en ny felles billettløsning og app. Selv om kollektivtransport er et viktig offentlig ansvar, er det er ingen nødvendighet at staten produserer utstyret selv. Hverken busser eller trikker bygges av staten. Det finnes allerede ledende private virksomheter i Norge som utvikler reiseapper med reiseplanlegging, kartinformasjon, billettkjøp og booking av anropsstyrt transport. Dette eksporteres allerede til flere land. Disse selskapene har også levert løsninger i Norge, men nå vil altså staten overta dette selv.

Staten utkonkurrerer norsk næringsliv ved å utvikle egne løsninger. Det er både lite effektivt og samfunnsøkonomisk uheldig. I stedet for næringsutvikling, så skjer det en næringsavvikling. Dette medfører tap av innovasjon, og uten konkurranse er det ingen garanti for å få de beste løsningene. I sin årlige innovasjonstale for noen dager siden påpekte Innovasjon Norge-sjefen Håkon Haugli at offentlig sektor må ta rollen som pådriver for innovasjon gjennom innkjøp. Abelia opplever dessverre en himmelropende avstand mellom Innovasjon Norges klare råd og statens nedstengning av markeder.

I en tid da Stortinget har brukt milliarder på tiltakspakker til næringslivet, så ødelegger det offentlige samtidig rammevilkårene for viktige virksomheter. Det er et paradoks at staten gir bort gratis penger i stedet for å betale for tjenester som det er behov for. Staten vokser på bekostning av næringslivet og med en offentlig sektor som allerede utgjør mer enn 60 prosent av fastlandsøkonomien, så er det ingen grunn til at den skal fortsette å ese ut.

Mobilitet er bare ett av mange områder hvor staten tar oppgaver fra private leverandører. Både digitale helsetjenester, læringsteknologi og konsulentvirksomhet ser ut til å være satsingsområder for utvikling av offentlig virksomhet.

Grenseoppgangen mellom offentlig og privat virksomhet kan være vanskelig å trekke, men ikke desto mindre må regjeringen ha tydelige svar på tre grunnleggende spørsmål: Hva er statens kjerneoppgaver? Hvilke varer og tjenester bør staten kjøpe i stedet for å produsere selv og hvilke oppgaver overlates til private gjennom at markedet overtar ansvaret? Svaret bør ligge langt fra kommunistisk planøkonomi.