Den norske propellen

Under overskriften "Ittno mere pudding, tjukken!" skriver Aftenpostens Joacim Lund godt om behovet for økt produktivitet i offentlig sektor. Han avlegger også Abelias årskonferanse en visitt, og mener vår bekymring for veksten offentlig sektor er "litt konstruert".

Norge er et av verdens beste samfunn gjennom å kombinere en åpen, utadvendt markedsøkonomi med en sterk velferdsstat. Vi har skapt og fordelt store verdier, slik at vi i dag har små forskjeller og høy tillit til institusjonene våre og til hverandre. Samspill mellom privat og offentlig sektor er bærebjelke i den "den norske modellen". Disse styrkene må vi nå utnytte til å fremme næringsutvikling og sysselsetting for å få fart på "den norske propellen".

Lite bærekraftig offentlig sektor

Offentlig sektor står i dag for mer enn halvparten av Norges bruttonasjonalprodukt (BNP). En offentlig sektor som vokser uansett om tidene er gode eller dårlige er ikke bærekraftig. Og alle vet det.

Abelia ønsker ikke at bedriftenes blikk skal vendes mot staten for at de skal "hjelpe til" med støtteordninger, erstatte kunder som faller fra eller komme med oppskriften på innovasjon. Bedriftenes blikk må derimot være rettet utover. Kunnskaps- og teknologinæringslivet kan bidra med to - ikke uvesentlige – ting: Å øke statens inntekter og redusere statens utgifter.

Fremover blir staten stadig mer avhengig av et næringsliv som skaper arbeidsplasser og betaler skatt. Høyproduktive arbeidsplasser som forsvinner må erstattes med nye. Fellesskapet vil også bli stadig mer avhengig av innovative løsninger som kan redusere kostnader og samtidig øke kvaliteten på offentlige tjenester.

Glitrende partner for næringslivet

På sitt beste er det offentlige en glitrende partner for næringslivet og en driver av grensesprengende teknologiutvikling. Vi har mange eksempler på at "den norske propellen" virker: Når du snakker i en mobiltelefon, overføres samtalen i et radiosystem som i stor grad er utviklet av SINTEF og Televerket.

Det er norskutviklet teknologi på dypt hav, i verdensrommet og i det meste av det som ligger mellom. Norske sensorer muliggjør "Internet of Things", og i tillegg til offshoreteknologi eksporterer vi også helse- og velferdsteknologi, læringsteknologi, energistyringssystemer, satellittbaserte landingssystemer for fly. For å nevne noe.

Mariana Mazzucato har skrevet om samspillet mellom stat og næringsliv, men er ingen enøyd planøkonom. Hun mener staten kan gjøre langsiktige investeringer i forskning og teknologiutvikling – som næringslivet så videreutvikler og introduserer i globale markeder.

Hvor er det norske mulighetene?

• Havet. Norge har allerede sterke kompetanse- og teknologimiljøer, og verdens behov for mat, energi og mineraler fra havet vil øke.
• Energi. Vann-, sol-, vind- og bølgekraft er ikke lenger "alternativ" energi. For første gang siden den industrielle revolusjon, hadde Storbritannia nylig en hel dag uten behov for kullkraft.
• Helse. Hvis vi utvikler helse- og velferdsteknologiske løsninger for egne behov, legger vi samtidig grunnlag for fremtidig bærekraft i offentlige budsjetter – og for en stor eksportnæring.
• Transport. Norge skal gjøre milliardinvesteringer i vei, jernbane og luftfart. Det gir mulighet til å utvikle Norge som "testlab" for løsninger som kan eksporteres.

Det er to fellestrekk ved disse sektorene: 1. Norge har et godt utgangspunkt, og 2. Uansett hvilken ideologisk merkelapp man vil sette på seg selv, vil det offentlige ha en sentral rolle. Kunnskaps- og teknologiutvikling av betydning vil derfor være tilnærmet umulig uten et godt samspill mellom stat og næringsliv.

I et godt samspill må staten utøve sine ulike roller på en måte som fremmer, ikke hemmer næringsutvikling. Der staten er eier, finnes det omforente og tydelige prinsipper for hvordan myndighetene skal opptre. Noen tilsvarende prinsipper finnes ikke på områder der staten er markedsaktør. Staten kan være garantist for et velfungerende næringsliv gjennom fornuftig regulering og håndhevelse. Men staten kan også være en uforutsigbar premissleverandør eller – i verste fall – en direkte konkurrent på helt ulike vilkår.

Sentralbanksjefen har allerede varslet at den økonomiske vinteren kommer. Før den setter inn for alvor, må det bli en politisk hovedoppgave å få opp farten på den norske propellen.

(En redigert utgave av denne kommentaren er tidligere publisert i Aftenposten.)