Næringslivet trenger den gamle ørnen i norsk politikk.

De politiske partiene jobber med nye partiprogrammer. Abelias næringspolitiske direktør, Nils-Ola Widme, analyserer omstillingsvennligheten og innovasjonseffekten til partiprogrammene.

Analysen av Arbeiderpartiets programutkast bør starte med en erkjennelse om at næringslivet trenger et sterkt Arbeiderparti.

Næringslivet trenger stabilitet og gode rammevilkår. Selv når vi er uenige med AP, er fellesskapet av norske bedrifter tjent med at partiet er sterkt, har makt, og vet hva de skal bruke den til. Når AP er svakt, rammet av interne konflikter, og den politiske retningen bare er å være mest imot det andre er for, blir ikke AP noe kraftsentrum i norsk politikk. Heller ikke om de kommer i regjering. Det skaper verken stabilitet eller næringsvennlighet.

Programutkastet gjør det tydeligere hva AP vil. Politikken er klarere, og den er mer distinkt gjenkjennelig AP enn det vi har sett de siste årene. Det er en lettelse å lese.

Utkastet er langt. Nesten 120 sider, hvorav det meste er konkrete kulepunkter. AP vil mye. Det starter også med noe man gjerne savner fra politikere, og særlig fra AP: Tydelige løfter til velgerne om hva som er det viktigste partiet har å tilby dem. Arbeid til alle, velferdsstat og klima. Klassisk AP.

Men der dukker også svakheten opp, sett fra næringslivets ståsted. Det er klart at Ap setter likhet foran andre mål. Foran innovasjon og næringsutvikling, og foran kunnskap i utdanningspolitikken. De praktiske konsekvensene må vi vente på, men at prioriteringen av likhet foran vekst og kunnskap er en realpolitisk realitet, virker klart.

Dette må selvsagt ikke forstås slik at ikke også Abelia setter dette målet høyt. Tvert imot. Vi vet hvor viktig lik fordeling av ressurser og muligheter er, for å sikre velstand og vekst. Og for å sikre tillit og fellesskap. Uten både reell og opplevd likhet og likeverd i befolkningen, svekkes institusjonene i samfunnet. Og med det svekkes fundamentet for å drive bedrift. Selv om næringslivsfolk kanskje prioriterer annerledes enn AP på kort sikt, er de avhengige av likhet og like muligheter på lengre sikt.

Likevel; nå trenger landet innovasjon og næringsutvikling. Vi må ha nye inntekter. Næringslivets viktigste ressurs i det grønne skiftet er kunnskap. Dagens politikk leverer for dårlig, og vi er i ferd med å knuses i den viktigste landskampen.  

Vektlegging av gode rammebetingelser og klar støtte til EØS. Det siste må vi tolke som et ufravikelig krav fra AP i fremtidige regjeringsforhandlinger. Partiet har en rekke satsninger for å øke norsk eksport, gjennom å forenkle virkemiddelapparatet, og bruke utenrikstjenesten til eksportfremme. Høyst betimelig, men noe regjeringen har fulgt opp i sin ferske eksporthandlingsplan. AP vil forenkle offentlige anskaffelsesprosesser, og gjøre det enklere for småbedrifter å delta. Kapittelet om helsenæringen og romindustrien kunne vært skrevet av Abelia. Veldig bra!

På en rekke punkter understrekes behovet for å forsterke trepartssamarbeidet. Lett å være enig i for NHO-foreningen Abelia, selvsagt. Men det skurrer litt likevel. Hvor mye av politikken skal egentlig styres i et korporativt samarbeid der LO blir portvokter? Hvor innovasjonsvennlig blir egentlig Aps mål om et mer 'strategisk' styrt virkemiddelapparat, som 'møter industriens behov'? Når noen skal snakke strategi sammen, må det være lov å etterlyse en klargjøring av at de som blir invitert også representerer de nye bedriftene. De som tvinger frem omstilling som er smertefull for hjørnestensbedriftene, men viktig for samfunnet ti år frem i tid.

Et annet tema er LO mangeårige motstand mot innleie av arbeidskraft, og opposisjons-Aps motstand mot konsulentbruk i offentlig sektor. Det må være lov å spørre hvilke økonomiske skadevirkninger partiet er villig til å akseptere, for å løse et problem som mest har handlet om bygg og anlegg.  Offentlige organisasjoner trenger konsulenter og innleid arbeidskraft for å gjennomføre omstillingsprosjekter. Behovet kommer til å øke. Det er synd at AP har falt for SPs populisme på dette punktet, og er villige til å svekke kompetansetilgangen for kunnskapsorganisasjonene i offentlig sektor.

Satsningen på digitalisering i næringslivet er begrenset til infrastruktur, noe uklart om forskning og satsning på dataspill. Også her skal partene i arbeidslivet få en tyngre rolle, og igjen er det uklart hva det betyr. Det er likevel bra at det 'offentlige skal bidra til infrastruktur i hele landet, gjøre data tilgjengelig for næringsutvikling, jobbe for rettferdige konkurranseforhold og være en strategisk partner for bedrifter som kan levere nye digitale løsninger.' Her har AP muligheten til å sikre at det offentlige legger til rette for viktig datadrevet verdiskapning i privat sektor. Med litt tydeligere formuleringer, ville vi også kunne se konturene av et AP som ikke satser på sentralstyrt digitalisering i offentlig sektor.

Et av Aps politiske flaggskip, er den mye omtalte 'tillitsreformen' i offentlig sektor. Abelia ser både et stort behov for, og et veldig stort potensial for, reformer i hvordan offentlig sektor styres og ledes. Abelia har tro på at en ambisiøs politikk for modernisering av offentlig sektor gjennom digitalisering, data og kunstig intelligens, både kan sikre en velferdsstat i verdensklasse også om 20 år, og bidra til innovasjon i næringslivet. Det fordrer at offentlige ledere tør å teste ut ny teknologi, nye organisasjonsformer, og gode samarbeid med innovative bedrifter. Tillitsreformen kunne gitt det svaret vi i Abelia ønsker oss her, men det ønsket innfris dessverre ikke.  

Reformen er tydeligst på hvilke effektiviseringsgrep man skal slutte med. De skal riktignok erstatte ABE-reformen med målrettede prosesser og effektivitetsmål. Dette kan bli bra, så lenge det ikke blir med avviklingen. AP vil redusere bruken av markedsmekanismer i alle deler av velferdsstaten. De vil avvikle kontrollmekanismer og fjerne brukervalgsordningen i helsevesenet. De skal kutte mål- og resultatstyring, og 'unødvendig' rapportering. Reformen skal gjennomføres gjennom trepartssamarbeid og i dialog med de ansatte. I denne dialogen skal Stortinget, regjeringen og partene i arbeidslivet 'sette seg ned' og finne ut av hvordan man skal utvikle bedre kvalitetsmål. Det er derfor paradoksalt at AP allerede har bestemt at det skal bli færre kvalitetsmål. Men uansett antall, dersom man ikke har mål- og resultatstyring, hva skal man med kvalitetsmål i utgangspunktet?

Problemet med Aps tillitsreform er mangel på et tydelig problem. Reformen handler ikke om elevene i skolen, de gamle på sykehjemmet, barna i barnevernet, eller pasientene i sykehuskøen. Kvalitet, produktivitet og effektivisering nevnes så å si ikke med ett ord. Reformen handler først og fremst om de ansatte. Og antagelig aller først og fremst de som er organisert i organisasjoner som er invitert inn i dialogen. Vi vet hvem det er.

Ap har imidlertid flere gode tiltak innen digitalisering av offentlig sektor, som Abelia klapper for. Men de er samtidig tydelige på at ingen vedtak skal fattes om nedleggelser av statlige tjenestesteder, med mindre det er avgjørende for å ivareta viktige nasjonale interesser. Digitalisering skal tas i bruk for å sikre eksisterende arbeidsplasser og utvikle tilbudene der innbyggerne er. Vi ser at ikke bare er likhet viktigere enn innovasjon og kunnskap, men for å stoppe lekkasjen til SP, er AP villige til å opprettholde offentlige kontorer som er effektivisert bort av ny teknologi.

Abelia har et forslag til AP: Anerkjenn at velferdsstaten har en utfordring med for høye kostnader i forhold til inntektene. Se behovet for å sikre lærende offentlige organisasjoner som klarer å ligge foran i teknologibasert omstilling og på den måten bidra til effektivisering og på sikt kostnadsreduksjon. Hent inspirasjon fra moderniseringen av industrien de siste 30-40 årene, og bli med på å bidra til at noe lignende kan skje i det offentlige de neste 20. Bli med på å sikrer at Norge om noen år har verdens best digitaliserte helsetjeneste? Gjør vi dette på riktig måte, så forsterker vi velferdsstaten og samtidig skaper vi nye eksporteventyr. Kall det gjerne trepartssamarbeid.

I skolen skal elevene lære 'bedre og bli mer kompetente i møte med digitaliseringen'. Ikke lære 'mere', slik digitaliseringen legger til rette for. Og det er digitaliseringen som er utfordringen som skal møtes. Abelia anerkjenner at digitaliseringen reiser en rekke utfordringer, men det er ikke teknologikunnskap ungene mangler. Det som mangler er bruk av teknologi til å optimalisere læringen, og de trenger verktøy for å stå imot negative sider ved teknologien. Slik barn til alle tider har lært at verktøy både kan brukes til nytte og til skade.

Innen høyere utdanning er AP noe mer offensive, og tar til orde for mer desentralisert utdanning.  Tilnærmingen til desentralisert utdanning i programutkastet er også smart. Det virker å ikke først og fremst handle om opprettholdelse av utdanningsinstitusjoner i hver eneste fjord og dalføre, men om å utnytte teknologi og digitalisering for å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for flere.

Programutkastet varsler en storsatsning på livslang læring i regi av partene i arbeidslivet. Et bredt samarbeid om rettigheter og plikter, muligheter og kompetansemål er bra. Men mens vi venter på hva dette skal innebære, vil bedriftene og de ansatte antagelig sette i gang med digitale løsninger, i et stadig mer globalt utdanningsmarked. Faren er at det partsetablerte opplegget fra AP er konkurrert vekk av globale giganter lenge før det er etablert.

Arbeiderpartiet har også høye ambisjoner innen forskning. Det mest gledelige er ikke at de viderefører ambisjonen om at 3 % av brutto nasjonalprodukt skal brukes på FoU. Høydepunktet er klargjøringen av at AP mener at veksten først og fremst skal skje i næringslivet. Det vil kreve kraftige stimuleringstiltak for at næringslivet skal forske mer, og Abelia har mange gode forslag for hva som bør gjøres.

Kapittelet om bærekraft er lovende. Klimapolitikken skal kutte utslipp og skape jobber. AP deler tilsynelatende Abelias syn på at det ikke er slik at reduserte utslipp må innebære materiell fattigdom. Vi kan ha vekst uten utslipp. AP tar en bred tilnærming til miljømessig bærekraft og ser mulighetene for utvikling av grønne verdikjeder i Norge. Partiet virker inspirert av mulighetene som er kartlagt i NHOs Veikart for fremtidens arbeidsliv.

Aps programutkast er fullt av konkrete mål. Mange er tallfestet. Mange kan representere en ny måte å tenke på næringsutvikling på. Partiet tenker utenfor den Stoltenbergske næringsnøytralitetsboksen, og viser vilje til å innovere også hvordan politikken utformes. For Abelia ligner dette på den måten vi ser at man i EU tenker på næringsutvikling og miljøpolitikk som to sider av samme sak.

Taktikken med dette programmet ser ut til å være å hente frem en rekke sosialdemokratiske grep som vekker minner og godvilje hos de mest konservative velgerne på venstresiden og i fagbevegelsen. Valgkamptaktisk klokt er utkastet såpass lite konkret at man holder den politiske debatten på et ideologisk plan. Utkastet er for eksempel beroligende uklare på statlig eierskap, og på om staten skal gå inn og ta posisjoner i markeder som er etablerte. Vi velger å tro at omtalen av 'data' i samme regulatoriske åndedrag som petroleumsressurser under havbunnen, skyldes et behov for å sende en hilsen til sosialdemokratiske nostalgikere, mer enn konkrete planer om sosialistisk revolusjon innen forvaltningen av sensitive personopplysninger. Det samme gjelder debatten utkastet har skapt om en mer aktiv næringspolitikk. Her møter AP et Høyre som er ideologisk preget av samfunnsøkonomisk teori, mens de selv kan snakke i generelle vendinger om mer aktiv næringspolitikk både til venstresiden og til næringslivsvennlige velgere.

For at strategien skal fungere, må AP være så diffuse at de unngår debatt om konkrete forslag. Det vil lett skremme bort de lilla-velgerne de trenger. Derfor sier de lite om hva staten skal eie. Eller hva den mer aktive politikken skal bli. Vi velger å tro at dette er retoriske grep for å tekkes fagbevegelse og venstreside, mer enn en seriøs plan om å fortrenge vekstkraftige private bedrifter til fordel for politisk styrte selskaper. AP er som kjent langt mer venstrevridde i opposisjon enn de er i regjering.

Om det slår til igjen ved en eventuell regjeringsdannelse til høsten, avhenger av om ørnen klarer å lette igjen, og bli maktsentrum i en ny regjering.