En UH-sektor der mye vil ha mer

Innlegget er tidligere publisert av Khrono.

Norske universiteter og høyskoler er best betalt i Norden, har hatt en kraftig økning i FoU-inntekter og henter mer midler ut av Forskningsrådet. Det skjer ikke uten å gå på bekostning av andre. Tiden er kommet for å spørre om hvor mye som er nok.

Det siste året har finansieringen av UH-sektoren fått mye oppmerksomhet. Henrik Asheim vil ha en ny utredning om dette, mens universiteter og høyskoler selv rekker ut hånden for mer penger gjennom revideringen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.Asheim er også tydelig på at vi nå kommer inn i en periode der budsjettene til Forskning ikke vil øke, det må prioriteres og benyttes effektivt for å få mest mulig ut av FoU-midlene. Da er det paradoksalt at sektoren som er best betalt i Norden, har hatt en kraftig økning i FoU -inntekter og som henter mer midler ut av Forskningsrådet, vil ha mer til seg selv. Det er stor fare for at UH-sektorens pengejakt går på bekostning av den anvendte forskningen.

Regjeringen vil sette i gang en helhetlig gjennomgang av hvordan finansieringen av universiteter og høyskoler bør være. Målet er at sektoren bedre kan støtte politiske mål, ivareta sektoransvaret og sikre bedre ressursutnyttelse. Det stiller vi i Abelia oss helhjertet bak.

Det er på tide å gå finansieringen tettere i sømmene. Strukturmeldingen påpeker at i 2019 var 91 prosent av driftsinntektene til lærestedene under Kunnskapsdepartementet fra offentlige kilder. Av disse inntektene kom 86 prosent fra direkte bevilgninger, som igjen utgjøres 99 prosent av rammebevilgningen.

Den norske UH-sektoren er så å si fullfinansiert av statlige midler. Videre påpeker UH-rapporten fra Forskningsrådet i 2020 at de statlige universitetene og høyskolene henter mer midler fra Forskningsrådet på bekostning av andre aktører. De siste fem årene har FoU-inntektene til UH-sektoren økt med 30 prosent. Til sammenligning har FOU-inntektene til de teknisk industrielle instituttene nærmest stått stille i samme periode.

I nåværende langtidsplan har man ikke klart å løfte grunnfinansieringen til de teknisk industrielle instituttene med mer enn 0,5 prosentpoeng i løpet av fem år. Studentveksten har vært på 7 prosent i samme periode.

Hvor går så de økte midlene til UH-sektoren? Mye tyder på at det blant annet går til å ansette i stillinger som postdoktorer, vitenskapelige assistenter og forskere, ifølge posten for denne type stillinger som har økt kraftig siden 2015. Dette er stillinger med en forventning om å hente eksterne midler fra Forskningsrådet, og vitner om en holdning om at Forskningsrådet skal finansiere mer av UH-sektorens midler. Dette merkes av forskningsinstitutter og næringslivet som søker om de samme midlene.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning må ses i sammenheng med andre politiske områder som næringspolitikk og regionalpolitikk. Forskning og kunnskapsoppbygging som bidrar til innovasjoner vi trenger for omstilling må ivaretas, som for eksempel grunnleggende forskning, anvendt forskning og forskningsbasert innovasjon. Langtidsplanen må være en plan for fremtiden, ha forpliktende økonomiske opptrappingsplaner for områder vi skal styrke og legge til rette for en balanse i forsknings- og innovasjonssystemet som styrker norsk næringsliv.

Vi har en stolt og velfungerende tradisjon for tett samarbeid mellom næringslivet og forskningsinstituttene. Men, i motsetning til UH-sektoren har ikke kunnskapsmiljøer som forskningsinstitutter samme mulighet til å prioritere midlene i samme grad, derfor burde grunnfinansieringen i denne sektoren økes.

Statistikken sier at grunnfinansieringen i UH-sektoren har aldri vært brukt så anvendt som i dag. Norske universiteter og høyskoler har mellom 70-90 prosent direkte finansierte midler fra staten. Da bør de se på hvordan de kan bruke det de allerede har bedre før de ber om mer.