Datamaskinene er ingen blyant

Internasjonale undersøkelser (ICILS) viser at Norge henger etter andre land i bruk av ulike digitale læringsverktøy. Dette gjelder for eksempel Danmark hvor bruken av digitale verktøy er tre-fire ganger høyere enn i Norge, men det gjelder også land som Slovenia hvor bruken er to-tre ganger høyere enn hos oss. Kun åtte prosent av norske elever bruker daglig datamaskin på skolen, mens 75 prosent av elevene gjør det hjemme.

En undersøkelse InFact har gjennomført for Abelia viser at 2 av 3 nordmenn mener den norske skolen må bruke flere digitale løsninger for å tilpasse læringen til den enkelte elevs nivå og behov. Nesten like mange (59 prosent) vil bruke teknologiske muligheter for å hindre frafallet i det norske skolesystemet.

Digi.no hadde 11. september en artikkel om Oslo-skolen som vil satse på en IKT-sommerskole for lærere. Dette er et godt tiltak som vil heve lærernes kompetanse i bruk av læringsteknologi. Lærernes digitale ferdigheter er ofte utslagsgivende for hvor mye teknologi som tas i bruk i skolen, og som jeg uttaler til Digi.no håper vi naturligvis at Oslo utvider tilbudet, og ikke minst at andre kommuner følger etter. Her er det imidlertid et tankekors.

Jeg skal være forsiktig med å kritisere innføring av læringsteknologi – det er få som er så opptatt av digitale ferdigheter i skolen som oss. Vi har lenge jobbet for at elevenes digitale fritid også skal speiles i bruk av teknologiske muligheter i skolen. En rekke skoler jobber godt med nye læringsverktøy. Hovedbildet er imidlertid at teknologi kommer inn i skolen først og fremst fordi omgivelsene tilbyr den, ikke fordi skolene aktivt uttrykker behov.

Harvard-professoren Clayton M. Christensen har sagt at måten ny teknologi har blitt innført på i undervisning har vært logisk, forutsigbar og fullstendig feil. Teknologi har blitt innført for å underbygge eksisterende praksis, og ikke for å utnytte de nye mulighetene teknologien gir.

Teknologinæringen, Abelia inkludert, har lenge vært en pådriver for økt bruk av læringsteknologi, men skal vi oppnå bedre læring, mer individuell tilrettelegging og redusert frafall, må pedagogene ta eierskap og rammebetingelsene endres. Det er ikke teknologien i seg selv som vil være avgjørende, men at pedagogene ser at den gir muligheter for, ikke bare annerledes, men også bedre læring.

Det gjør inntrykk når elever med dysleksi styrker sine lese- og skriveferdigheter gjennom teknologi som gir individuelle tilbakemeldinger – samtidig som de opplever mestring og får motivasjon. Det gjør også inntrykk når et stabilt og systematisk frafall i den videregående skolen de siste 20 årene utfordres ved at barneskoleelever bruker læringsteknologi som tidlig avdekker problemområder i realfag – en av de viktigste årsakene til frafall.

Dessverre kommer de gode historiene altfor ofte fra vellykkede pilotprosjekter, ikke fra bred utrulling av ny pedagogisk praksis. Etter valget på mandag kommer vi til å få en rekke nye kommunepolitikere som skal legge føringer for sine skoler de neste fire årene gjennom sine prioriteringer av fellesskapets ressurser. Det er mitt håp at det store ønsket om mer læringsteknologi også forankres hos pedagogene som best vet hvor skoen trykker, og kan anbefale det riktige fottøyet.

For å styrke pedagogene i sine kvalifiserte diskusjoner om bruk av læringsteknologi, er det behov for et helt annet samspill mellom skolene og miljøene som utvikler læringsteknologi enn det vi ser i dag. Det er et tankekors at norskutviklet teknologi eksporteres til utlandet, men ikke tas i bruk i Norge. Det betyr at mange av de innovative løsningene ikke blir synlige – og at markedet blir ensrettet og monopolisert.

Myndighetene må sikre at markedet for læringsteknologi fungerer, slik at skoleeiere og lærere kan velge friere mellom ulike verktøy, enten det er analoge bøker, digitale verktøy eller andre ting. Det vil gagne norske elever og lærere, og vil samtidig være et bidrag til å utvikle en næring som kan skape flere innovative læremidler – også for et globalt marked.

En frivillig IKT-sommerskole er et godt tiltak. Obligatorisk økt digital kompetanse i lærerutdanningen er enda bedre. Og aller best er det hvis vi samtidig erkjenner at datamaskiner og nettbrett ikke bare er en digital blyant – men et verktøy som fungerer best når vi også endrer samspillet mellom lærer og elev og de analoge rammene i klasserommet og læreplanene.

Les også innlegget hos Teknisk Ukeblad: "Logisk, forutsigbart og fullstendig feil"