Arbeidslivet trenger evige studenter

Innlegget er originalt publisert i Dagens Næringsliv. Forfattere: Nina Waaler, prorektor for utdannelse, Oslomet og Ingrid Somdal-Åmodt Vinje, leder for utdannelse og forskning, Abelia.

Et konkurransedyktig norsk arbeidsliv trenger utdannelser med fleksibilitet, og ikke bare rigide tungvektere. Hvordan kommer vi dit?

• For det første kan vi se til helsesektoren for inspirasjon. Regjeringen har startet arbeidet med å gjøre store deler av helsetjenestene steds- og teknologinøytrale. Det betyr at du skal kunne benytte deg av helsetjenestene uansett hvor du måtte befinne deg. Det er på tide å se på lignende ambisjoner for utdannelsessektoren, slik at arbeidstagere kan ta den utdannelsen de ønsker og trenger når de selv og virksomhetene har behov for det.
• For det andre kan vi gå løs på det faktum at hovedvekten av utdannelsene ved universiteter og høgskoler i dag er på heltid og ender med en grad. For mange av morgendagens studenter vil det kanskje være bedre å strekke studiet over lengre tid, for eksempel for å kunne ta en relevant jobb underveis i utdannelsen, og få den praktiske erfaringen arbeidslivet etterspør.
• For det tredje bør vi se på hvordan studieprogrammene organiseres og tilbys. Når noen av dagens jobber forsvinner og nye arbeidsoppgaver oppstår, trenger arbeidstagere i mange sektorer påfyll av kompetanse. Vi må gjøre det enkelt og attraktivt å være «evige studenter» – ikke i den tradisjonelle, negativt ladde betydningen, men i form av arbeidstagere som holder seg faglig oppdatert og kontinuerlig tilegner seg ny kunnskap, gjennom hele læringslivet.

Utdannelsessektoren og arbeidslivet har allerede i dag et nært samarbeid. Nifus arbeidsgiverundersøkelse viser at hele 79 prosent av små og store virksomheter samarbeidet med en utdannelsesinstitusjon på en eller annen måte.

Oslomets mange profesjonsutdannelser har lang erfaring i samarbeid med arbeidslivet om alt fra praksis, studentprosjekter og oppgaver, til større forskningsprosjekter. Det gir positive ringvirkninger for kunnskapsdelingen i arbeidslivet og bidrar til å øke kvaliteten og relevansen i utdannelsene.

Universitetene må bli flinkere til å svare raskt og tilby emner som arbeidslivet etterspør. Samtidig skal vi også være i forkant og utvikle studier arbeidsgiverne ennå ikke visste at de trengte. Organisasjonene i arbeidslivet kan spille en viktig rolle i å hjelpe sine medlemmer til også å etterspørre kompetanse de vil trenge i fremtiden, ikke bare fylle kunnskapshull som er synlige akkurat nå.

La oss gjøre to konkrete tiltak for mer og bedre kontakt mellom utdannelsesinstitusjonene og arbeidslivet:

• For det første kan vi etablere flere kombinerte stillinger, der universitetsansatte har en del av stillingen sin i en bedrift eller virksomhet.
• For det andre kan vi opprette såkalte duale utdannelser, som har vært en stor suksess blant annet i Tyskland. Her blir studentene både ansatt i en bedrift og tatt opp ved universitetet. Halve studietiden har de undervisning på universitetet mens den andre halvdelen består av praktisk opplæring i bedriften. Studentene jobber med praktiske og relevante problemstillinger, de blir mer motiverte og får et bedre grunnlag for fremtidig yrkesutøvelse.

Vi vet heldigvis litt om hva som virker. De siste årene har vi sett flere satsinger som har bidratt til å heve kompetansen i hele yrkesgrupper. Kompetanseløftet for lærere har bidratt til et større og bredere utdannelsestilbud, og til at over 20 000 lærere har fått sårt tiltrengt videreutdanning.En utfordring for satsingen på livslang læring er at universitetene primært er organisert og finansiert for heltidsstudenter som skal ta en full grad. Vi er ikke like godt rustet for å svare på behovene for etter- og videreutdanning. Skal vi klare å endre det, må både arbeidslivet, universitetene og myndighetene bidra.

Felles for satsingene er at de både har gitt oppstartsmidler til utdannelsesinstitusjonene og bidratt med lønnsmidler til vikarer. Dette er grep som har bidratt til et stort kompetanseløft for noen grupper, og det bør vurderes om lignende ordninger kan benyttes også for andre yrker.

Men, dette er ikke bare politikernes oppgave. Oslomet vil vurdere å omfordele ressursene vi har til rådighet for å satse sterkere på etter- og videreutdanning. Abelia er i gang med å kartlegge tiltak som gir bedriftene incentiver til å investere i at ansatte kan videreutdanne seg.

Det pågår for tiden et viktig arbeid med å revidere Universitets- og høyskoleloven og vi mener en satsing på etter- og videreutdanning må tas inn i dette arbeidet. Sammen med arbeidet som pågår i det regjeringsoppnevnte etter- og videreutdanningsutvalget gir dette oss store forhåpninger til at vi snart vil få se gode, forutsigbare og fremtidsrettede løsninger som kan sikre utdannelse gjennom hele arbeidslivet.