Administrerende direktør i Abelia, Øystein Eriksen Søreide og Leder ideell og velferdspolitikk i Abelia, Kjartan Almenning. Foto: Ilja Hendel/Abelia.
Ikke alt går tilbake til normalen slik den var før koronakrisen. Våren 2020 bør markere et skille i synet på ideell sektor, en innovativ og kunnskapsbasert sektor – en drivkraft for kunnskapssamfunnet.
Skrevet av Øystein Eriksen Søreide, administrerende direktør i Abelia, og Kjartan Almenning, leder ideell og velferd i Abelia.
For noen betydde våren mer ensomhet. For andre gav den vanskeligere tilgang til sosiale tjenester og grunnleggende hjelp. For atter andre skapte den mer tid til å bidra til fellesskapet. Midt i dette står de ideelle og frivillige organisasjonene, som også har endret sine metoder og sin tilstedeværelse.
Her er tre eksempler: Organisasjoner som Røde Kors har digitalisert leksehjelpen, besøkstjenesten og tilbudene for flyktninger, andre som Frelsesarmeen har intensivert innsatsen for sårbare grupper på gateplan, mens flere som Norges Idrettsforbund har på rekordtid utarbeidet tilpassede smittevernregler til inspirasjon for andre europeiske land.
En ting kan vi være sikker på. Utvikling og innovasjon drives ikke bare av ønsket om mer penger. Det drives av engasjement. Det drives av vilje til å bidra, og av engasjement for bedre løsninger – for ulike grupper i samfunnet, for klima og bærekraft. Dette engasjementet er grunnleggende i frivilligheten, men sosiale og miljømessige bunnlinjer blir et stadig viktigere grunnlag også for andre aktører i næringslivet.
Ideelle og frivillige virksomheter er innovatører, og står bak det meste av det vi kjenner som vårt velferdssamfunn.
Det var ikke det offentlige, men kirken og aktører i sivilsamfunnet som dannet de første skolene. Det var private innsamlingsaksjoner som realiserte vårt første universitet, som en del av nasjonsbyggingsprosessen i Norge. Det var frivillige sammenslutninger som skapte forløperne til de velferdsordningene som i dag utgjør vårt sosiale sikkerhetsnett. Det var frivillige organisasjoner som startet beredskapstjenestene våre, og som fortsatt er blant de viktigste aktørene på dette feltet. Det var ideelle aktører som opprettet barnevernsinstitusjoner, barnehager, kulturskoler, leksehjelp – lenge før kommersielle aktører fanget opp ideene og etablerte seg på det samme markedet, eller før det offentlige satte rammer for tilbudene.
Innovasjon er mer enn ny teknologi og nye aktiviteter. Innovasjon skjer gjennom nye måter å drive tjenestetilbud på. Det skjer gjennom å utvikle nye arenaer for inkludering og fellesskap. Det drives fram gjennom nærhet med brukere, med pårørende og med frivillige bidragsytere. Ideelle virksomheter sitter tett på brukerne og vil ofte være de første til å plukke opp ulike gruppers behov og utfordringer. Denne kunnskapen omsettes til praksis gjennom å supplere offentlige tilbud med nye løsninger, eller ved å bidra inn i prosesser hvor det offentlige utvikler nye tilbud. Det gir også mer treffsikker teknologi og mer effektive innovasjonsprosesser i næringslivet.
Verdibaserte organisasjoner er i høyeste grad kunnskapsvirksomheter. De finansierer og arbeider fram forskning, som Kreftforeningen som er en av de største forskningsaktørene i landet. De driver folkeopplysning og opplæring i kultur og demokrati, gjennom omfattende studieaktivitet og andre former for organisasjonsarbeid. De utfører analyse og formidling av kunnskap om sentrale temaer for samfunnets bærekraft, som klimastiftelsen Zero gjør på miljøfeltet, og Nasjonalforeningen for folkehelsen på helseforebygging.
Ideell og frivillig sektor er en drivkraft for kunnskapssamfunnet, og har mange høyt utdannede og svært engasjerte medarbeidere som har det til felles at de jobber med og motiveres av prosjekter som driver samfunnet framover. Dette har de til felles med andre kunnskaps- og teknologivirksomheter. Forskning, helseinnovasjon og tilgang på nye medisiner er viktig både for Kreftforeningen, Nasjonalforeningen, Frelsesarmeen og aktører innen helseteknologi. Beredskap er en bærebjelke både for Redningsselskapet, Røde Kors og mange IKT-bedrifter. Bærekraftsspørsmål er avgjørende både for miljøorganisasjoner og klimaforskningsinstutter.
Ideelle og frivillige virksomheter er spesialister på å nå ut til flest mulig mennesker ved hjelp av minst mulig ressurser. Det gir treffsikkerhet og nøkternhet i nytt innovasjonsarbeid.
Ikke minst er ideelle og frivillige virksomheter en betydelig bidragsyter i norsk økonomi, som står for rundt 4 prosent av BNP. De er høyst profesjonelle organisasjoner og arbeidsgivere for over 90 000 årsverk som betaler sin skatt på linje med andre arbeidstakere. Til tross for dette viser tiltakspakkene etter koronakrisen at de ikke likestilles med det øvrige arbeidslivet gjennom tilgang til næringslivets generelle ordninger for kompensasjon. I stedet har de kjempet for å bli kompensert aktivitet for aktivitet, til det som nå er et lappeteppe av ordninger og prosjektmidler. Dette må bli en lærdom vi tar med oss etter krisen. De frivillige organisasjonene må ha ordninger som anerkjenner mangfoldet av aktiviteter, samfunnsmessig betydning og uavhengig egenart.
Flere må få øynene opp for innovasjonskraften i frivillige og ideelle organisasjoner. Om flere bedrifter og politikere tar dette på alvor, vil veien til å løse de store samfunnsproblemene bli betraktelig kortere.
Mens mange debatterer hvilke oljereserver som skal tømmes, lar vi store innovasjonsreserver ligge. Vi har ikke råd til å la være å utnytte potensialet i frivillig og ideell sektor.
