Innovasjon på Gol

Tarje Bjørgum, leder for bærekraft i Abelia

Norsk næringspolitikk preges av at vi satser for mye på det vi allerede kan litt om, snarere enn å bruke politikken til å pløye ny jord til nye næringer. Det kan være en behagelig løgn at vi i fremtiden skal leve av karbonfangst- og lagring eller havvind, næringer som ligger tett opp mot det vi allerede gjør. Norge trenger større ambisjoner enn som så, og Mazzucato kan gi oss noen verktøy for å tenke mer radikalt.

Norges store samfunnsoppdrag de neste årene krever kvantesprang langs to akser: Vi skal halvere klimagassutslippene samtidig som vi skal skape 250.000 nye arbeidsplasser i privat sektor, som SSB har beregnet som nødvendig for å opprettholde velferdsnivået. Og alt innen 2030.​

Mazzucato har høstet mye rettmessig kritikk i norsk offentlighet, men hun har også mange gode poenger. Ett av dem er at innovasjon ikke bare handler om tempo, men også om retning.

Skal vi lykkes med slike formidable utfordringer må politikken selvsagt sette retning på innovasjonen. Vi må få en sterkere satsing på muliggjørende næringer med stort vekstpotensial, som data, helsetech, nye former for matproduksjon og forskning.

I vår tid går den teknologidrevne bransjeglidningen så fort at det ikke gir mening å skulle forutsi hvordan ulike næringer vil se ut tiår frem i tid. Derfor er det også problematisk om de gamle næringene – og deres dedikerte departementer og stortingskomiteer – er de eneste som diskuterer veivalgene. Vi vet at to av tre nye jobber kommer fra oppstarts- eller unge selskaper. Det er altså ikke i etablert næringsliv de nye jobbene vil komme. Skal vi dessuten øke eksporten, må vi enten eksportere helt nye ting, eller langt mer av det vi allerede eksporterer. Konsekvensen må bli at vi må endre fokus fra tradisjonell næringspolitikk til å snakke langt mer om innovasjonspolitikk, entreprenørskap og vilkår for vekst for unge bedrifter.   ​

Fremtidens løsninger må være mer enn fornybare. De må også være sirkulære og bærekraftige. Det sirkulære betyr at ressursene skal utnyttes langt bedre, lengre og på nye måter. Det bærekraftige handler ikke bare om klima, men også om miljø og samfunn. Fortsetter vi med tunnelsyn fører det bare til nye problemer litt lengre ned i veien. Utbygging av landbasert vindkraft har for eksempel skapt stor motstand i folkedypet grunnet manglende helhetssyn. Eller som i Canada der myndighetene nå stopper lakseproduksjon i åpne merder, siden miljøkonsekvensene har blitt for store. Den norske havbruksnæringen er også utsatt. Tenk om EU i morgen strammer skruen, og sier at fra nå er det kun helhetlige bærekraftige løsninger som gjelder?

Altså, samtidig som vi er nødt til å sette retning og gi full gass forover, må vi sikre at vi ikke låser oss til hvordan ting har vært. Regjeringens viktigste oppgave nå bør være å berede grunnen for en ny innovasjonspolitikk som nettopp evner å tenke bredere. Mazzucatos innlegg på Gol vil være et fint sted å begynne. 

Innlegget har tidligere stått på trykk i Klassekampen