Fra invasjon til innovasjon
Det har kommet en rekke utenlandske aktører inn i den norske byggenæringen de siste årene. Det verken er eller bør fremstilles utelukkende som et problem. Utenlandsk invasjon kan gi norsk innovasjon.
I fjor kom det en FAFO-rapport som viser at bygg- og anleggsnæringen i stadig større grad preges av useriøse aktører. Arbeidere uten ID-kort, ulovlig lave lønninger og utstrakt svart arbeid, er det bildet som tegnes av det private markedet i næringen.
Bygg- og anleggsnæringen er Norges største distriktsnæring og den nest største fastlandsnæringen. Den omfatter rundt 55.000 bedrifter med til sammen 220.000 ansatte, og hadde en omsetning i 2013 på 434 milliarder kroner, ifølge SSBs strukturstatistikk.
Med en slik omfattende bransje, skal man ikke underslå at det er nok av utfordringer rundt seriøsitet og HMS. Den utenlandske "invasjonen" av arbeidskraft har imidlertid også sine fordeler. Mange kompetente aktører og arbeidstakere finner veien til Norge og bringer med seg innovative løsninger.
På samme måte som norske virksomheter møter utfordringer i sitt hjemmemarked som bidrar til utvikling av nye løsninger, løser utenlandske bedrifter problemer i sine hjemmemarkeder. I sum utgjør en europeisk bransje et betydelig større økosystem for innovasjon enn hvert enkelt nasjonale marked. Finner en tysk aktør en løsning på et krevende problem knyttet til en brokonstruksjon, vil det ha stor verdi for norske oppdragsgivere, leverandører og sluttbrukere at kunnskapen raskt tilflyter oss. Å bli verdensledende er ingen hjemmeoppgave.
I følge Byggenæringens landsforening (BNL) har andelen norske statsborgere i bransjen sunket fra 76 prosent i 2011 til 67 prosent i 2014. Polen dominerer med 12 prosent av totalt antall arbeidstakere, men også Sverige, Litauen (begge 5 prosent), Tyskland og Danmark (2 prosent) har over 7.500 arbeidstakere i den norske næringen.
Mobilitet gir kompetanse fra ulike markeder og forståelse for hvordan oppdrag kan løses på nye måter. De innovasjonene og impulsene de utenlandske fagarbeiderne tar med seg til Norge, kan utfordre oss til å tenke helt nytt, og dermed utløse ønskede og nødvendige teknologiske skift i næringen.
Byggearbeid er i liten grad automatisert. Bildet som tegnes av næringen preges av at det går sakte, er arbeidsintensivt, ineffektivt, gir mange ulykker og medfører mye avfall og utslipp. Næringen assosieres dessverre med korrupsjon og høye kostnader – gjerne over budsjett. Det meste av det vi har rundt oss – enten det er klær, møbler, mobiltelefoner eller biler – har automatisk produksjon. Satt på spissen kan det synes som det eneste vi fortsatt bygger for hånd er bygninger.
Det finnes allerede flere eksempler på fundamentale teknologiske endringer i byggenæringen. Tidligere i år kunne Universitet i Sør-California vise frem en gigantisk 3D-printer som kan skrive ut et hus på under 24 timer. I stedet for blekk brukes betong, og når grunnarbeidet er ferdig kan bygningsarbeiderne bare sette inn dører og vinduer – og ønske velkommen.
Et annet eksempel er fullindustrialisert bygging av hus i Kina der det settes sammen moduler som blir fraktet på lasteskip til Europa hvor de raskt settes opp. Nå er ikke ferdighus noen ny idé her hjemme, og den norske næringen har lenge produsert trehus som monteres sammen på byggeplassen av prefabrikkerte enheter. Nå foregår dette imidlertid i langt større skala enn tidligere, i en global verdikjede og med langt mer avanserte teknologiske løsninger.
Nye krav til bærekraft tvinger også frem innovasjon. Jeg har tidligere skrevet en kommentar om den doble klimaeffekten - om at morgendagens bygninger ikke bare skal være klimavennlige, men også tåle klimaendringer. Hovedpoenget der var at kunnskap og innovasjon er en forutsetning for begge deler, og at vi trenger større samarbeid mellom forsker og byggherre for å ta den nyeste kunnskapen i bruk.
Det er imidlertid ikke bare i forskningsfronten vi trenger samarbeid. Gjennom hele bransjen må vi være åpne for ny bruk av kunnskap og teknologi. Spørsmålet er hvordan den norske bygg- og anleggsnæringen møter disse små og store innovasjonene. Kan de mange nye utenlandske aktørene påvirke norske aktører slik at de utvikler nye konkurransefortrinn som styrker den norske næringen? Det har formodningen for seg.