Åtte grep for en bedre gründerpolitikk

Statistikken er brutal: Åtte av ti gründerbedrifter legger ned innen fem år. Ni av ti innovasjoner feiler i markedet. Med dette som bakteppe er det all grunn til å revurdere dagens praksis.

I dag er det riktig å si at det hersker en viss cowboystemning blant innovatører og gründere. Læresetningen som har utviklet seg i Silicon Valley og som nå kopieres i Norge, er at man må feile fort og ofte – før eller siden vil man lykkes. Foreløpig feiler de fortere enn de lærer. Mantraet fungerer best som en forsvarsmekanisme som gjør det lettere å leve med at det gikk galt. Da blir det feil når Innovasjon Norge gjør det til sitt mantra.

For å feile fort og ofte er ikke morsomt verken for långivere eller gründere – noe familien til Jody Sherman erfarte. 27. januar i år tok den 48 gamle seriegründeren sitt eget liv på vei til jobb i Las Vegas. Årsaken var at hans siste oppstartsselskap, Ecomom, slet økonomisk. At han seks måneder tidligere hadde mottatt 14 million kroner fra investorer, og totalt 85 millioner kroner over selskapets levetid, viser at mange har tapt mye. Antall avviklinger av oppstartsbedrifter i Norge eller USA viser at Jody ikke er den eneste seriegründeren som har opplevd store problemer. Men det er ikke god praksis å snakke om at man sliter. Det er suksesshistoriene om Facebook, Uber, eller Airbnb som trekkes frem. Men om lag 80 prosent av oppstartsselskapene innen teknologisektoren i Silicon Valley gikk konkurs i perioden 2000 til 2013. Hvorfor feiler gründere?

En analyse foretatt av CB Insights av 101 erfaringsbrev fra ledere av oppstartsbedrifter som gikk konkurs, viser at ni av ti avvikles, enten fordi det ikke er noe behov for løsningen (42 prosent) eller at man går tom for penger (29 prosent) – som ofte skyldes at det ikke er noen etterspørsel. Når nesten halvparten av selskapene går til grunne fordi det ikke var noe behov for løsningen, sier dette mye om gründeres blinde tro på egen idé. Men det sier også mye om investorenes håp om at det skal gå godt. Kanskje må fremtidige gründerskoler bruke mer tid på å lære deltakerne å bedre tolke hva som er viktig for kundene – så viktig at de er villig til å slippe det gamle til fordel for det nye.

I den grad en innovasjons- eller gründerpolitikk finnes i Norge, mener jeg at den kan uttrykkes slik: Dersom man gir mange nok en sjanse, vil det før eller siden dukke opp en ny William Shakespeare, Steve Jobs eller Elon Musk. Erfaringene viser at slik kan det ikke være. Her følger åtte forslag til en bedre innovasjonspolitikk:

1) Virkemiddelsapparatet (som kommuner, Innovasjon Norge, Norges forskningsråd, SIVA, inkubatorer, forsknings- og kunnskapsparker) for gründere må koordineres bedre. Aktørene har ulike mandat (for eksempel distriktspolitikk eller sysselsetting), og er i liten grad synkronisert. Resultatet er blant annet at effektene av de ulike tiltakene blir marginale eller kortsiktige. Det er ikke alltid lett å finne frem til rett instans. En må koordinere tiltakene, målrette og samle dem slik at man effektivt kan finne frem i tiltaksjungelen.

2) Virkemiddelsapparatet må i større grad rette sine tiltak mot etablerte bedrifter som har vist at de har livets rett, og stimulere til økt forskning og innovasjon i disse. Dette er i tråd med Produktivitetskommisjonens første delrapport. Skattefunn kan være et slikt tiltak. All erfaring så lang har vist at risikoen rundt gründere er for stor – noe som leder til unødvendig ødsling av penger. Målet må være å få mest mulig igjen for investeringene med størst mulig sannsynlighet.

3) I satsingen på gründere må man profesjonalisere utvelgelsen av hvem man skal satse på – hvem som med størst sannsynlighet vil overleve. Såkalte private-equity-selskaper som lever av å investere i selskaper, for så å selge dem i løpet av fem til syv år, kan engasjeres. For eksempel kunne Innovasjon Norge gjøre som Oljefondet, som bruker eksterne meglere for bedre sammenligne og vurdere sine egne prestasjoner. Målet må være å investere i gründere som lykkes.

4) Silicon Valley har i motsetning til Norge et svært godt utbygget investormiljø som kan komme inn på svært tidlige faser i en gründers liv. I Norge savner vi rikelig tilgang på risikovillig kapital. Abelia og Foreningen for Innovasjonsselskaper i Norge har foreslått at det etableres en såkalt pre-såkornordning på en milliard kroner – som vil gi flere lovende selskaper muligheten til å øke veksttakten og komme raskere til inntekter.

5) Entreprenørskap og innovasjon må settes på menyen for utdanningsprogrammer. I dag er store deler av undervisningen rettet inn mot å bekle fagfunksjoner (for eksempel jurister, arkitekter og ingeniører) i offentlige og private virksomheter eller ledelse og kontroll av de samme. Målet må være at langt flere studenter stimuleres og gis forutsetninger til å starte egen virksomhet.

6) Vi må blande forskere og gründere for gjensidig forskning og læring. Ordningen med Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) ble utredet og foreslått etablert av Norges forskningsråd i 2004. Regjeringen fulgte opp forslaget om etablering av SFI gjennom St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning. Dette har vist seg å være er en innovativ løsning som tvinger virksomheter og forskere sammen til mer næringsrettet forskning. Målet må være å utvikle mer rigorøs og relevant kunnskap om innovasjon og gründere.

7) Vi må investere i innovasjons- og gründermiljøer rundt de store universitetsbyene i Norge; Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, og Oslo. Store klynger som for eksempel Silicon Valley, Boston, Berlin og London, er ofte knyttet til større forskningsmiljøer. Innovasjon Norge har et mandat som skal fremme innovasjon og gründere i hele Norge – noe som gjør det vanskelig for dem å satse spisset inn mot ledende miljøer og steder. Målet må være å utvikle bærekraftige innovasjons- og gründer klynger – ikke mange klynger.

8) Det samlede innkjøp av varer og tjenester for offentlig sektor utgjorde om lag 432 milliarder kroner i 2013. Det offentlige kan gjennom sine innkjøpskontrakter legge listen høyere og presse innovatører og gründere til å innovere dersom de skal kunne ta del i dette store markedet. Ved å definere ambisiøse krav, kan det offentlige være med på å utvikle nye innovative løsninger. Målet må være at alle som kan bidra til flere og bedre innovasjoner, bidrar.

Som nasjon er vi avhengige av det Steve Jobs kalte "the crazy ones" – innovatører og gründere som tror at de kan forandre verden. Vi må hjelpe dem å lykkes på en helt annen måte enn i dag. Dersom en bedre innovasjonspolitikk, mer næringsrettet forskning og større utdanningsfokus på innovasjon og gründere kan føre til at fem av ti lykkes, og ikke bare tre av ti, er dette et svært nyttig bidrag for Norge. Det er i alle fall en mer effektiv strategi enn å vente på en Shakespeare, Jobs, eller Musk – eller var det Godot?

Dette innlegget sto på trykk i Bergens Tidende fredag 6. mars