Nye forretningsmodeller kan redde miljøet

FNs klimapanel la i høst frem en rapport om hvordan man kan begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, og hvilke konsekvenser dette har i forhold til det tidligere uttalte målet om to grader. Rapporten konkluderer med at forskjellen i risiko for både mennesker og natur er så store at det er behov for langt mer omfattende reduksjoner i klimagassutslippene.

De globale klimautfordringene er i stor grad et resultat av en industrialisering og økonomisk vekst i vestlige land – som også utviklingsland ønsker å ta del i. For å til en bærekraftig økonomi må vi derfor utvikle løsninger som i større grad frikobler økonomisk vekst fra utslipp og miljøpåvirkning.

Ingen motsetning mellom klima og vekst

Norge har gode forutsetninger for å utvikle nye bærekraftige forretningsmodeller som kan bidra til å løse egne forpliktelser – samtidig som næringslivet omstilles til å bli mer innovativt og globalt konkurransedyktig. Bærekraftige løsninger her hjemme vil ganske sikkert ha et marked andre steder. Derfor er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å løse klimautfordringer og økonomisk vekst.

Her spiller sirkulær økonomi en viktig rolle. Mens den tradisjonelle lineære økonomien preges av verdikjeder hvor forbrukere eier ting, preges den sirkulære økonomien av verdisykluser hvor brukere anvender ting. Vi går fra produkter til tjenester, og det som før var avfall blir nå en ressurs.

Hovedmålet er at ressursene forblir i økonomien lengst mulig, også etter at produktene ikke lenger brukes til sitt opprinnelige formål. Materialgjenvinning, deling og fornybar innsats skal redusere svinn, søppel og utslipp.

Det er tre viktige årsaker til at sirkulær økonomi vokser frem. For det første har den tradisjonelle lineære økonomien – kjennetegnet av bruk og kast – gitt oss store miljøproblemer de siste 50 årene. For det andre gjør ressursknapphet og befolkningsvekst at prisen på råvarer og andre innsatsfaktorer øker. Og for det tredje ligger det et enormt potensial i teknologi hvor prisen synker, for eksempel innen energiproduksjon og -lagring.

Sektor vs. tverrfaglig

Aktører i delingsøkonomien gjør at de samme produktene deles av mange, og dermed blir utnyttet bedre, for eksempel gjennom plattformer for deling av bil og bolig. Andre aktører ser på livssyklusen til sine produkter, slik at råvarer lettere kan brukes om igjen. Skipene til Maersk er laget av moduler som lett kan demonteres og gjenbrukes etter skipets levetid, mens Apple bygger sine smarttelefoner på en måte som gjør at en robot kan plukke dem fra hverandre på 11 sekunder. Da blir det god butikk å kjøpe dem tilbake og bruke gamle deler og råvarer i nye produkter.

Vi må tenke nytt hvis vi skal bygge opp vår grønne konkurransekraft. Mye vil skje i gråsonene mellom tradisjonelle næringer. Facebook vokste ikke ut av mediebransjen, og Tesla kom ikke fra bilbransjen. Selskapet Xeneta snur opp ned på den globale logistikkflyten til sjøs, men kommer ikke fra maritim sektor. De norske selskapene Gelato og No Isolation fornyer den globale trykkeribransjen og bekjemper ensomhet. Ingen så dem komme for få år siden.

I Norge dominerer fortsatt tradisjonelle sektorinteresser den næringspolitiske debatten. Vi har gode forutsetninger i teknologi, mennesker og prosesser som skal til for å endre verden. Utfordringen ligger i å tenke tverrfaglig for å finne de innovative løsningene – og ikke minst å oppskalere dem. Staten og kommunene kan gå foran ved å dreie offentlige anskaffelser i mer innovativ og sirkulærøkonomisk retning. Samtidig vet vi at den neste norske suksessen mest sannsynlig vil være tuftet på ny teknologi og sirkulær økonomi, og at den neppe dukker opp der vi skulle forvente. Det er kanskje de viktigste tankene næringsminister Torbjørn Røe Isaksen bør tar med seg når han nå skal gå gjennom det norske virkemiddelapparatet. Før vi kan redesigne bærekraftige løsninger, må vi redesigne vårt eget innovasjonssystem og hvordan vi bygger og støtter nye forretningsmodeller.

(Denne kommentaren er tidligere publisert i Finansavisen.)