"Det grønne skiftet" er ikke et diffust nyord uten innhold. Det er arbeidsplasser, bedrifter, produkter og tjenester som skal sikre velferdssamfunnet.
Av: Adm. dir. Håkon Haugli, Abelia og adm. dir. Øyvind Fylling-Jensen, Nofima AS
Norge har de siste årene vært relativt godt forskånet fra store økonomiske kriser på grunn av vår oljeøkonomi. Fall i oljeprisene, økende arbeidsledighet og utfordringer knyttet til migrasjon har imidlertid akselerert diskusjonen om hva som skal bli våre neste vekstnæringer.
Tidligere generaldirektør Egil Myklebust i Norsk Hydro skriver i DN 6. februar 2016 at det grønne skiftet ikke kan løse våre økonomiske omstillingsbehov. Det er vi helt uenige i. Løsningene blir tydeligere når vi ser hva "det grønne skiftet" innebærer i praksis.
Regjeringen har satt ned et utvalg som skal utarbeide en nasjonal strategi for bioøkonomi. Målet med strategien må være etablering av nye arbeidsplasser (sosial bærekraft), lønnsomme bedrifter som selger bearbeidede varer og tjenester basert på biologiske biomasse (økonomisk bærekraft), og en industri som utnytter alle råstoffene og gir et minimalt klimaavtrykk (miljømessig bærekraft).
Globalt beveger vi oss fra en "bruk-og-kast-økonomi" til en gjenbruksøkonomi som fører til redusert klimaavtrykk, lavere energiforbruk og bedre utnyttelse av all biomasse. Dette kalles sirkulær økonomi. Målet er at ressurser skal gjenbrukes og danne grunnlag for lønnsom og bærekraftig industri. Avfall fra en produksjonsprosess skal inngå som råstoff i nye lønnsomme verdikjeder. For eksempel kan avfall fra matproduksjon gi biomasse til produksjon av fôr, biomaterialer, energi og gjødsel.
Norge har store naturgitte fortrinn for å etablere en bærekraftig bioøkonomi. Selv om Norge har begrensede landbruksarealer, er norsk landbruk viktig som råvareprodusent til norsk matindustri. Denne industrien spiller en stor rolle både som arbeidsgiver og verdiskaper i det norske samfunnet, og står ifølge NIBIO-rapporten "Mat og Industri 2015" for en verdiskaping på rundt 180 milliarder kroner og skaper mer enn 48.000 arbeidsplasser. Norsk skog og treforedlingsindustri har tilgang på store mengder biomasse som kan utnyttes bedre enn i dag.
Fiskeri- og havbruksnæringen eksporterte sjømat for over 74 milliarder kroner i 2015, og er en viktig leverandør av biomasse som kan utnyttes bedre. Restråstoff fra fiske og havbruk utnyttes allerede i dag, men kan likevel gi opphav til en langt større industri som utvikler produkter med stor verdi. Bifangst fra de store fiskeriene en stor ressurs, og i havområdene finnes store biomasser som ennå ikke er utnyttet. Råvaresituasjonen gir et godt grunnlag for en satsing på bioøkonomi.
Minst like store fortrinn ligger i de sterke kunnskaps- og kompetansemiljøer vi har innen livsvitenskap. Helse og medisinsk bioteknologi er viktig for å realisere det store potensialet for bioøkonomisk verdiskaping i øvrige sektorer som marin, landbruk og skog. Vi lykkes først når vi klarer å utnytte kunnskap og teknologi på tvers av sektorer og på nye måter. Derfor er det viktig med kunnskapsflyt mellom råvareprodusenter, teknologiutviklere og prosessindustri på tvers av sektorer, fagdisipliner og geografi.
Dette vil kreve investeringer og langsiktig satsing på samme måte som da Norge ble en oljenasjon. Flinke folk er nøkkelen i omstillingen, og med nedgangen i oljesektoren er det mange tilgjengelig. Deres kommersielle kompetanse kan kobles mot forskningsmiljøene og utvikling av nye bedrifter. I løpet av fem år vil Universitetet i Oslo få sitt nye livsvitenskapsbygg – deres største satsing noensinne. Bioøkonomi-næringene må kjenne sin besøkelsestid gjennom å etablere kontakt med forskningsmiljøene og lage fremtidens kunnskapsklynger med sterk involvering av næringsliv, akademia og kapitalmiljøene.
Tre faktorer er avgjørende:
Politikere og myndighetene må vise vilje til langsiktig investering. Da vil miljøer innen utdanning, FoU og industri få forutsigbare rammebetingelser for videre utvikling.
Norske utdannings- og forskningsmiljøer må levere relevant kompetanse til produserende og tjenesteytende industri.
Næringslivet må se de økonomiske mulighetene i et grønt skifte. Dette innebærer incentiver for å utvikle ny bærekraftig industri, og tydeligere miljøkrav i offentlige anskaffelser.
Bioøkonomi gir grunnlag for nye lønnsomme og innovative arbeidsplasser. Vårt kompetansenivå er langt høyere på dette området enn da vi startet med olje- og petroleumsnæring. Her kan vi bli en ledende kunnskapseksportør.
Men da må vi tørre å satse.
Det gir ikke mening at det offentlige skal bruke sine inntekter på å konkurrere ut private virksomheter, skriver Abelias administrerende direktør, Øystein E. Søreide, og leder for teknologipolitikk, Ingvild von Krogh.
Abelia søker en ambisiøs og strategisk direktør som kan løfte fram og drive den næringspolitiske agendaen for norsk kunnskaps- og teknologisektor.
- Det er avgjørende at vi forener kreftene og jobber for at norsk næringsliv kan samarbeide med de fremste kunnskapsaktørene i Europa på vei mot lavutslippssamfunnet, sier Trine Ellingsen, daglig leder i FIN – Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge.
Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss? Du er anonym med mindre du oppgir din e-postadresse slik at vi kan kontakte deg.
