Perspektivløst om helse

Dette innlegget fra Tarje Bjørgum, leder for helse og bærekraft i Abelia, er tidligere publisert hos Dagens Medisin. 

Stortinget behandler nå perspektivmeldingen om hvilke utfordringer Norge står overfor. Når Norges utgifter fyker i været i 2030, er velferden avhengig av økte inntekter eller reduserte kostnader.

Økte inntekter får vi gjennom nye vekstnæringer som kan hevde seg internasjonalt. På kostnadssiden er det særlig helse og omsorg som trekker opp. Det vi kan oppnå er å gjøre kostnad for staten til inntektsmulighet for samfunnet. Likevel har disse innlysende mulighetene ikke fått noen større omtale i Perspektivmeldingen. Kan det være at Finansdepartementet selv ikke tror på dette, eller har departementet gått seg bort i sine egne modeller?

I Perspektivmeldingen nøyer regjeringen seg med å berolige oss velgerne om at dette skal de klare, men at fremtidige finansministere vil få fem milliarder mindre å rutte med hvert år. I virkeligheten er regnestykket langt mer krevende. Dagens helsetjeneste er kostbar, og det er få år til den ikke vil klare å levere de tjenestene folk forventer. Norske helseutgifter nærmer seg 400 milliarder i året. Totalt bruker vi ca 70.000 kroner på helse per innbygger, og det før alle kostnader til koronahåndtering legges til. Det er ingen tegn til at veksten vil avta.

Den gode nyheten er at veksten i helseutgiftene ikke bare kan bremses, men også reverseres ved å gjøre ting på en smartere måte. Vi kan øke produktiviteten i behandlingsleddet, skape bedre pasientopplevelser samtidig som vi tar i bruk nye legemidler, diagnostiske verktøy og medisinsk teknologi. Vi kan redusere behovet for helsetjenester gjennom forebygging og velferdstjenester som overfører behandlingen fra sykehus og omsorgsinstitusjoner til pasientene selv. Ny teknologi kan veilede pasienten om forebyggende tiltak lenge før timen hos fastlegen.

Det er nettopp slike problemløsere og innovatører Abelias medlemmer representerer. Fra oppstartsbedrifter som Nyby og Confrere, til større selskaper som Imatis eller Dignio, forskningsinstitutter som SINTEF, ideelle virksomheter som Kreftforeningen eller Nasjonalforeningen for folkehelse, kunnskapsleverandører som BCG eller Handelshøyskolen BI til store internasjonale selskaper som Microsoft og Apple: Alle baner vei for morgendagens innovative helse- og velferdsløsninger.

Når vi utvikler nye løsninger som løser våre egne helseutfordringer, kan de også eksporteres til et globalt marked som vokser med fem-seks prosent i året. Dette i takt med at den øvrige verdensbefolkningen eldes. Den norske helseindustrien har hatt en omsetningsvekst på om lag 10 prosent årlig de siste årene. Næringen kan imidlertid bli langt større, og sikre inntekter når oljenæringen avtar i verdi. Hele verden har behov for helseindustri.

Den dårlige nyheten er at en smart helsetjeneste krever et langt tettere samspill mellom det offentlige og næringslivet. Og her er det store utfordringer. Mangeårig statsråd Ansgar Gabrielsen har sagt at det er silotenkingen – ikke regjeringen – som regjerer i Norge. Det gjelder ikke bare på helse, men for utvikling av en lang rekke næringer som er avhengig av offentlig-privat samarbeid på tvers av sektorer og fagområder.

Dette underbygges ved at tankegodset fra helsenæringsmeldingen i liten grad tas høyde for i perspektivmeldingen. Det skyldes trolig at helse misoppfattes som å høre hjemme i Helse- og omsorgsdepartementets silo og slik representerer en kostnad, ikke en vekstindustri.

I stedet for en dobbel mulighet risikerer vi derfor en dobbel svikt: Vi får verken nye vekstnæringer eller håndtert kostnadseksplosjonen i helsesektoren. Det kan gi et todelt helsevesen der de som kan og har råd vil kjøpe tjenester i det private markedet. Om resultatet blir en løsning som ingen vil ha, blir ikke politikken bare perspektivløs. Da blir den også maktesløs.