En nødvendig omsorgsrevolusjon

Tarje Bjørgum, leder for helse og bærekraft i Abelia. 

Innlegget er tidligere publisert i Kommunal Rapport

Den norske befolkningens helsebehov er økende. Veksten er større enn det helsetjenesten kan dekke. Ifølge regjeringens ferske Perspektivmelding må 1 av 3 nordmenn jobbe innen helse og omsorg i 2060. Det går ikke.

Etter flere tiår med utredninger og gode intensjoner fra mange regjeringer; vi leverer fortsatt omsorg på samme måte som vi alltid har gjort. Alle er enig i behovet for endring, men den politiske endringsviljen er skremmende lav.

Poenget er at det kommer en revolusjon enten vi vil eller ikke. Den er teknologidrevet, og styres av utvikling som skjer utenfor helsetjenesten. Norske politikere kan velge om vi skal ha hendene på rattet og videreutvikle vår felles velferdsmodell, eller ha en "se hva som skjer-holdning".

Jeg tror folk flest, og norske kommuner flest, vil foretrekke førstnevnte. Kommunenes ressurser og budsjetter er allerede hardt presset. De ansatte kan ikke løpe fortere eller gjøre mer innenfor dagens tilnærming.

Altså må vi jobbe og organisere oss smartere. Vi må tenke forbi dagens diskusjon med offentlig og privat (det blir ikke flere sykepleiere om de bytter arbeidsgiver), og vi må tilnærme oss helse og omsorg på en måte som er tilpasset dagens og morgendagens behov.

For det første må vi redusere behovet for helsetjenester. Gjennom forebygging, proaktiv omsorg, og nye velferdstjenester som flytter behandlingen fra sykehus og institusjoner til folks hjem. Derfor må vi se på hvordan dagens finansieringsmodell til sykehusene hindrer innføring av nye smarte tjenester i kommunene og der folk bor. Videre må aktørene som tilbyr innsats til helse- og omsorgstjenesten stimuleres og belønnes for innovasjon og forebyggende innsats gitt til enkeltpersoner.

For det andre må vi gi omsorg på nye måter, og på andre arenaer enn bare i helse- og omsorgstjenesten. Her kan andre aktører enn bare helsepersonell utgjøre en stor forskjell. Staten, folk flest og alle ledige ressurser i samfunnet må trekkes med.

Pårørende spiller allerede en sentral rolle i dagens velferdsmodell. Rundt 800 000 personer er til enhver tid i en situasjon der de hjelper en eller flere syke eller eldre i egen familie og omgangskrets. Verdien av dette arbeidet er formidabel, men vi kan ikke basere en omsorgsmodell på stadig mer ulønnet arbeid.

For det tredje – vi må ta i bruk teknologi på alle områder der det gir mening for enkeltpersoner og helsepersonell. For eksempel kan det norske selskapet Mentis Cura utføre en enkel EKG-test som avdekker kognitiv svikt og demens på et tidlig stadium. Dermed kan man starte medisinering tidligere, og pasienten kan bo hjemme lengre. Et annet eksempel er den digitale plattformen Nyby, som gjør det mulig å mobilisere ledige, kvalifiserte ressurser til viktige velferdsoppgaver enklere enn noen gang tidligere.

De nye og innovative løsninger finnes allerede. Dessverre møtes de ofte av et rigid og utdatert system i helsetjenesten.

Ingen vet nøyaktig hvordan fremtiden vil bli, men vi vet at den ikke vil formes med gårsdagens løsninger. Behovet for reform er skrikende.